 |
 |
|
|
J. BORCHSENIUS SKIEN FØR BRANDEN 1886
FABRITIUS & SØNNERS FORLAG Forord Med de skisser fra Skien før 1886, som her fremlegges for offentligheten, tenker jeg ikke på å konkurrere med de forfattere som tidligere har behandlet det rikholdige emne Skien, Jonas Hanssen, A. Coll og J. A. Schneider. Dertil er mitt stoff sikkert altfor lettvektig. Men jeg har lagt vekt på å gjøre det underholdende, slik at boken kan bli lettlest. Jeg har selvsagt ikke kunnet utarbeide denne boken alene. Blandt de medhjelpere jeg skylder mest å takke, nevner jeg overrettssakfører Chr. C. Bruun og avdøde frk. Elise Melgaard, og dessuten generalsekretær dr. Rasmus Hansson, som har sett gjennem det meste av manuskriptet og gitt mig adskillige verdifulle oplysninger. Hvad billedstoffet angår, er det meste av det ikke tidligere offentliggjort, men en del stammer fra T. Plesners: ”Skiensslegterne Plesner, Myhre, Stub, Ibsen, Munk”, Skiens Sparebanks 75‑års jubileumsskrift, «Odd»s jubileumsbøker, Coll's «Skiensfjordens Industri», «Varden»s 25‑årsberetning 1899, samt J. Borchsenius Bratsberg Amt 1914. En særlig takk retter jeg til Skiens Kommune og Backa og Vauverts Fond, som begge ved pengebidrag har gjort det mulig å få boken utgitt i trykken. Fredrikstad,
i november 1934.
Innledning Betegnelsen ”Det gamle Skien” har en dobbelt betydning. I egentlig og almindelig forstand betyr det naturligvis det Skien som tilhører historien like op til den første bebyggelse og byens grunnleggelse, og dens liv ned gjennem tidene. Men det er også en annen mere spesiell betydning vi nu legger i begrepet Det gamle Skien, og det er den by som svant ved den store ildebrand i 1886. Alle nulevende Skiens‑folk vil være på det rene med at året 1886 betegner skillet mellem det gamle og det nye Skien. Og det er ikke så underlig. Vi eldre, vi som har tilbragt vår barndom og ungdom i Skien før det skjebnesvangre år, og senere har lært å kjenne den nye by, vi vet at alt i den sentrale del av byen er forandret, om enn visstnok alle utkantene, Kleiva, Brekkejordet, Li, Øvre Lunde, Blekebakken med Fartangen samt Teglverksbyen, Duestien m. v. ikke blev berørt av branden og ennu i det vesentlige er uforandret. Sentrum, byens viktigste strøk, blev imidlertid feiet vekk, hele arealet omregulert, endog nivåforholdene blev forandret, så vi kan trygt si at det ikke blev sten tilbake på sten av den gamle sentrale del av byen. Alt skulde bli rummeligere, lysere, mere hensiktsmessig og moderne. Det kan nok hende at disse mål som helhet er nådd, men ett er sikkert, det nye omfattes ikke av oss eldre med den venerasjon som vi legger over det gamle. Dette er såvisst ikke bare gammelmannssvakhet og grinebitervesen, men det er bevisstheten om at vi elsker vårt barndomshjem og gjerne vil gjenkalle i erindringen den by som for oss var den kjæreste i landet, fordi den var vår. Hermed er programmet gitt for de skisser som skal meddeles i det følgende. Hensikten er å levere billeder fra det gamle Skien, så den avbrente del av byen, og tildels også de ennu bevarte gamle hus, såvidt mulig vil stå levende for leseren, selv om han ikke kjenner byen av selvsyn. Skien var i grunnen i alle henseender en sterkt særpreget by. Den levde sitt eget liv, i nær forståelse med sitt opland, og i nokså sterk konkurranse med nabobyene og «utstedene». Kommunikasjonsforholdene var mangelfulle, og det er ganske betegnende, om enn fullt forklarlig, at det synes å ha vært mere om å gjøre å skaffe gode forbindelser opover med Telemark enn innover mot hovedstaden. Det var i Skien, likesom også visstnok annensteds i dette land, ikke til å undgå at Dovregubbens ånd satt i hodet på borgerne med valgsproget: Troll, vær dig selv nok. Skiensmannen Henrik Ibsen skulde vel ikke ha hatt visse minner fra sin fødeby dengang han skrev om Dovregubbens hall i «Peer Gynt»? ‑ Forholdene var små, horisonten begrenset og utviklingen langsom, men befolkningen var i det hele og store tatt lykkelig og tilfreds. Godseierne rundt byen og embedsmennene dannet en fornem overklasse, som kjente sine forpliktelser og sitt ansvar, og som ikke sjelden fikk høve til å vise at adelskap forplikter. Det var iallfall i regelen slik, for det kan ikke sees at det har vært noe bittert motsetningsforhold mellem samfunnsklassene. Forholdet har vært gammeldags patriarkalsk og fredelig. Det var over byen, hvor liten den enn var ‑ i 1875 ca. 5450 innbyggere ‑‑ et utvilsomt preg av kultur og dannelse, navnlig kunde handelsstanden fremvise fremragende og glansfulle representanter. Soliditet og pålitelighet var egenskaper som stod høit i kurs. Men alt dette forhindret ikke at det i Skien i gamle dager, likesom overalt ellers, var en temmelig merkbar klasseforskjell mellem befolkningslagene, ja en kunde nesten kalle det for et kastevesen. I Skien var kanskje dette mere utpreget enn mange andre steder, til den grad at en vittig eldre Skiensmann har inndelt befolkningen i seks tydelig adskilte samfundsklasser! Godseiere, embedsmenn, handelsmenn (konsuler og almindelige kjøpmenn), håndverkere, små huseiere og arbeidere. Vi får se på dette med et overbærende smil, og gi den middelalderlige tidsånd skylden. Nutildags er vi heldigvis fri for denne latterlige vurdering av folk, og anskuer våre medborgere efter andre synsmåter. Tempora mutantur. Det er ovenfor sagt at utviklingen var lite rask. Dette har sin riktighet når alt gikk sin vante og rolige gang. Men når det gjaldt, når noe kom på som gjorde krav på opbud av krefter og vilje, så var byens borgere i fyr og flamme, rastløst arbeidende. Få byer her i landet har vel hatt så mange vanskeligheter å kjempe med som Skien i gamle dager. Ingen by har iallfall vært så hårdhendt behandlet av elementene som Skien. Ild og vann har avvekslende og gjentagende herjet byen og gjort sitt til å stanse utviklingen. Hver vår og høst kom den regelmessige flom, ofte skadeflom. Ingen by ligger slik til, nederst ved et mektig vassdrag, med vannfall midt i byen, som Skien, og det har byen nok fått føle, og ingen hadde dengang drømt om at menneskene senere i den grad skulde lære å temme vannmassene slik som de gjør nu. Det var riktignok allerede så tidlig som i 1680 blitt gjort forsøk på å bygge dammer til regulering av visse deler av vassdraget, men de var ikke effektive nok, og viste sig endog å være til skade for enkelte bruk. Vannet fikk derfor omtrent fritt løp hvert år århundreder igjennem. Av flomskader kan særlig nevnes den i 1860, da 2/3 av Damfossbroen med det ene brokar blev feiet bort, og vannet gikk 1.1/2 fot over Langefossdammen. På Blekebakken og i Hjellen stod i omtrent 70 hus vannet inn i selve huset og de fleste steder op til overetasjen. Folk i disse lavereliggende strøk måtte selvfølgelig over hals og hode flytte ut, og en venn av mig har fortalt mig at hans familie søkte tilflukt på Kleiva, hvor de hadde venner. Der var de da iallfall sikre for flommen. Man kunde ro i båt over alle bryggene nede ved Mudringen, og langt op i Fiskerslepet mot Torvet. Jeg erindrer således at dette var tilfelle i 1879, da vannstanden var bare 10 cm. lavere enn i 1860, og adkomsten utover til Haugene var stengt, idet vannet fløt over Broene og dannet kaskader nedover i brukene under. Man forsøkte å legge stener utover hele Broene for å holde den gående trafikk åpen, men lykkeligvis falt vannet snart, så man undgikk en katastrofe. Imidlertid stod også denne gang vannet til op i annen etasje i de små hus i Hjellen, så det var såmenn ikke spøk. Ja, vannet flommet i skummende masser nedover, mektig og seiersbevisst, uhemmet og tøilesløst, når det var flom. Brukene fikk for mye vann og måtte delvis innstille driften, og så gikk arbeiderne der. Men om vinteren var det helt anderledes. Da hendte det i lange perioder at det var for lite vann, og brukene måtte atter innstille, til stor ulempe og skade for arbeiderbefolkningen, som derved mistet sitt arbeide. Når man tenker på disse forhold, må man beundre de energiske ingeniører og brukseiere, som senere har regulert vassdraget, bygget store dammer, hvorved flomvannet opsamles og magasineres, slik at det blir omtrent jevn vannføring hele året. Vi har allikevel hatt et par tilløp til flom senere også, således sist i 1927, men ikke egentlig noen skadeflom. Skiensvassdraget er vel et av de best regulerte vassdrag i verden, utbygningsarbeidene har vært til stor velsignelse for byen, likesom det også derved i de øvre distrikter er skapt en industri som har opnådd verdensry. Dog, det var ikke bare flommen som skadet byen. Enda verre ulykker voldtes ved de stadige ildebrander. Ingen norsk by har vel vært så hårdnakket hjemsøkt av brandulykker som Skien. Når vi eldre Skiens‑folk treffes og kommer i samtale om gamle dager, så dreier det sig enten om skolehistorier eller om ildebrander. Rett som det var blev vi vekket om natten av brandskuddene fra Kleiva, og de høitidelige klemt fra den store kirkeklokke lød klagende og manende ut over den skremte by. Jeg minnes særlig et par tilfelle, Unions brand i 1881 (anlagt av Benj. Sewell i 1873), Gjemsø Klosters brand 18. november 1885, og 11 hus i den sentrale bydel (Scheelegården og flere opover mot Snipetorp og Pustervika) som brente 16. januar 1886. Hvor levende står ikke spenningen og redselen for mig den dag idag dengang da Gjemsø Kloster brente. Jeg blev vekket midt på natten og så hele himlen rød i syd. Det var å komme i klærne og springe avsted. Hele byen var på benene, «hvor er det?» Og så løp det fra munn til munn hin novembernatt: Klosteret. Jeg husker ennu kirkeklokkens dype bassklemt idet jeg i springmarsj ilte over Torvet, og utover ‑ utover til Klosteret. Brand! 1ød det overalt, nattkapper tittet ut av vinduene, gråtkvalte røster blandedes med kjekke mannfolks energiske eder og rop. Forsynlige husmødre satte over kaffekjelen, for det var alltid kaffeslabberas i hjemmene på en slik natt, og ungdommen 1øp som stafetter mellem brandstedet og hjemmet. Da jeg kom dit ut, var hele det gamle patrisierhus ett eneste stort bå1, og det var ingenting å gjøre. Redningsarbeidet pågikk såvidt mulig, og det blev reddet adskillig av malerier og verdifullt innbo. Jeg stod der sammen med den hjemløse sønn i huset Didrik Cappelen, og jeg erindrer ennu bans forstenede ansiktsuttrykk. Snart var det hele en askehaug. Klosteret lå i grus og skulde ikke reise sig mere. Skien var fattigere efter den natt. Og den ovennevnte stygge brand i byens sentrum et par måneder senere gjorde også et særlig sterkt inntrykk, atter lyste flammehavet op over byen, og folk strømmet forskrekket til. Det var stor fare for at hele kvartalet med I. H. Halvorsens gård, apoteket o. s. v. skulde stryke med, og jeg som var særlig godt kjent hos Halvorsen, var på ferde hele natten og hadde til opgave å løpe mellem brandstedet og apoteker Wellerops hus i Kverndalen, hvor bl. a. fru Halvorsen holdt til, spent og nervøs, men for anledningen trøstet med fru Wellerops utmerkede kaffe. Det var ytterst slett bevendt med vannkraften, det var kommet en stor sten i ledningsrøret, og man mente at det var skyld i at branden tok slike dimensjoner, både ved denne anledning og særlig ved storbranden i august samme år. Slangene nådde såvidt op til takrennen på I. H. Halvorsens hus, som blev beskyttet med seil. Man forsøkte å ta vann fra rennestenen, men da blev pumpesprøitene fulle av sand, og så stod man der. Men den djerve meieribestyrer G. Hofgaard foreslog at man skulde sprøite med melk fra meieriet som lå rett over gaten, og her gjorde medlemmene av idrettsforeningen "Odd" et glimrende arbeide.
Men alt dette var bare forvarsler om den reddsomme ulykke som skulde inntreffe senere på året. Denne for byen så skjebnesvangre brandkatastrofe skal vi gi en utførligere skildring av senere. Den store brand i 1854 finnes også omtalt i et senere kapitel.
Det er nu vår plan å ta hus for hus i den gamle by, og såvidt mulig beskrive dem. Dessuten vil vi kikke litt inn i husene og se hvem som bodde der, se litt av befolkningens daglige liv og interesser, høre litt av den uskyldige faddersladder som gir slike koselige småbyer deres preg. Ti Skien var dengang en typisk småby, med alle småbyens feil og fortrin. Det var en jevn og lun tone over den særpregede, hyggelige by, og den huset en gjennemgående tilfreds befolkning, som stillferdig gikk op i sitt daglige arbeid, uten større kamp eller brytninger. I 50‑årene hadde det riktignok vært svære religiøse motsetningsforhold, betinget av sogneprest G. A. Lammers' virksomhet, og i 70‑årene begynte de hissige politiske kamper, ledet av det i 1874 stiftede blad «Varden» og tollbetjent I. C. Castberg, som feiet som et friskt vær over den gode gamle konservative borgerstand. Det var begge deler streif av fornyelse, vekkelse for våre easy‑going fedre, bevegelser som var nødvendige som salt til maten og «luft i luka». Men herom senere. Byen hadde i 1885 ca. 8700 innbyggere, men var allikevel en meget viktig og høit ansett by, som kom høit op i rekken blandt de norske bykommuner. Dens beliggenhet gjorde den til det naturlige samlingssted for hele Telemark; den ligger jo der hvor den siste foss av det lange vassdrag faller ned i nivå med havet, og det har hatt ikke lite å si. Navnlig var her stor samling i markedstiden i slutten av februar måned og til St. Hans og Mikkelsmess; til de nevnte tider var der et liv i byen som gav gjenklang. I sommertiden var der også eksersis ute på Gråtenmoen, og dette satte hvert år sitt umiskjennelige preg på byen, gav liv og også inntekter for handelsstanden. Det er klart at det var meget heldig for byen at det militære standkvarter var her, og det var jo også det eneste naturlige. Og hvad selve ekserserplassen angår, så var den efter datidens forhold meget god og sund. Kun var det en torn i øiet på befalet og de øvrige myndigheter at det innen plassens enemerker var en livsvarig personlig brennevinsrettighet; vannet derute var dessuten dårlig før den nye vannledning fra byens vannverk kom, så der var nok en del drikkfeldighet blandt soldatene derute, ikke minst når de pårørende kom ditut på gjesteri. Ved St. Hanstid, som falt midt i samlingstiden på moen, var der stor fest og livlig begerklang samt temmelig håndgripelig koketteri og samvær mellem de to kjønn. Der var bå1 og skrål, dans og gammen, humør og lettsindighet; gammel og ung nød livet i den lyse sommernatt, og det hele leven var ikke uten god ekte telemarks‑stemning, riktignok delvis skjemmet av excesser og gåen over streken. Især var det morsomt å se de unge spreke karers hallingkast, og se dem «spenne»
militærhatten av bajonetten som blev holdt høit i været. Det var gutter som kunde sine ting, og bykarene så på i stum beundring. Markedene spillet også en overordentlig stor rolle i byens liv. Der var to markeder i Skien: høstmarkedet ved Mikkelsmesstid, 29. september, da var det, navnlig ute på Blekebakken, kreatur‑ og hestekjøp og ‑salg, og vintermarkedet (alltid kalt «Marken»), fjerde tirsdag i februar og følgende dager. Var det forholdsvis stille ellers i byen, så var det til gjengjeld ytterst livlig i markedstiden, især under vintermarken. Skolene hadde fri tre dager, det hadde neppe vært mulig å holde de unge innesperret i de dager, dertil var markensfeberen altfor epidemisk. Og rent forretningsmessig sett
var jo også «Skiensmarken» en meget viktig faktor i handelslivet. Dengang var kommunikasjonsvesenet forholdsvis lite utviklet, så det for byens kjøpedyktige publikum var av betydning å få anledning til å forsyne sig med varer hos de reisende markedshandlende. Til vintermarken kom de fra Kongsberg og tildels fra Drammen og Kristiania gjennem Langeruddalen til Skien og stillet op sine boder på Mudringen og på Torvet. Der var blikktøi, kurvarbeider, bøker, vogner, sleder, matvarer (spekekjøtt, saltet ørret etc.), honningkakekister i stort tall, slikkerier o. s. v. I de senere år kom også bykjøpmenn, hvorav især bør nevnes jøden Nathan fra Kri.a med ferdige herreklær, P. Omtvedt med bøker o. fl. Men det som, iallfall hos oss unge, gjorde mest lykke, var fornøielsesavdelingen med alle «komediene», vokskabinetter, karuseller, fremvisning av dverger, tykke damer, kjempestore griser o. s. v. Engang var det en halv dame, «Zuleima», til forevisning, men dessverre for henne, e11er for hennes impresario, blev hun avsløret, og det efter sigende av doktor Bøysen, som opdaget at det var bare bedrageri. Og der fikk vi også se «massemorderen Tropmann», samt gilde panoramaer som skildret slag og andre sensasjonelle krigsbegivenheter, skibsforlis, storbyer og mange andre rariteter som satte vår fantasi i bevegelse. Nederst i Fiskerslepet drev de på med hasardspill, bl. a. noen små biljarder; 3 mann skulde gjøre innsats, og det 1ød stadig lokkerop fra eierne: «2 mann har sett» (= gjort innsats) ; det gjaldt bare å få fatt i en til, så spillet kunde begynne. Ja det var glade dager dengang vi gikk markensgang. Mange penger hadde vi ikke, regnet med nutidens målestokk, men de småører eller kanskje endog kroner vi hadde, de rullet, og livet syntes lyst når vi trasket i det subbeføre («puddersukker») som kom av den uavlatelige trafikk. Brennevins‑ og ølsjappene gjorde gode, altfor gode forretninger, og edrueligheten stod neppe særlig høit. Politiet hadde sin fulle hyre, og avholdsbevegelsen skjøt rask vekst. Dette forhold var da også medbestemmende til at markedet i 1887 blev ophevet som fast institusjon. Det marked som senere har vært holdt til samme tid av året, gir bare et avbleket billede av tidligere dagers markedsrus. Da jernbanen blev strukket frem til Skien i november 1882, og kommunikasjonene også på annen måte blev forbedret, mistet markedet en hel del av sin eksistensberettigelse, men det holdt allikevel hårdt å få det ophevet, ti det var en hundreårig tradisjon over institusjonen, og den almene mann vilde nødig gi slipp på det. Det var ikke så mye «moro og spetakkel» i en sån liten småby at man jo måtte holde på den glede som livet hadde å by på.
Noe av samme sjau var det også under Mikkelsmess‑marken i slutten av september. Bøndene kom ned til byen med sine hester og kvegdrifter, som blev anbragt ute på jordene ved Blekebakken, og det fulgte alltid adskillig liv også med denne institusjon. Senere blev det slakting av mange av dyrene, når det led ut i november, salting i baljer m. v. Like under jul var det også meget livlig. Foruten den almindelige julehandel som optok hele befolkningens tanker og interesser, var det også et sterkt innrykk av bønder fra Øvre Telemark, som efter gammel hevdvunnen skikk skulde til byen for å forsyne sig med julepresenter, såsom silketørklær til kvinnene, og tykke silkeslips til karene, og så ikke å forglemme julebrennevin, og mangen en velfylt kagge har nok funnet veien opover i de telemarkske dalfører under ledelse av lystige sledefolk, som ofte forsynte sig av det medbragte og lot hesten dilte som den selv vilde. En nutidsbetraktning har selvfølgelig vanskelig for å erkjenne berettielsen av dette løsslupne liv med drikk og svir, og det gikk ikke alltid helt fredelig og uskyldig for sig heller, for slagsmål og uregelmessigheter hørte dessverre til dagens orden på de tider vi ovenfor har gitt et billede av. Men ser vi på tingen med litt frisinn og velvilje, så kan det ikke nektes at det ofte var en egen karakteristisk og humørfylt stemning over folk i de dager, livsgleden rådet, og man glemte lett småskårenhet og bornerthet. Det var flukt og fart over de gode telemarkinger når de var i byen, hvad enten de skulde selge tømmer og kuer og hester, eller kjøpe brennevin. Tidene er forandret, visstnok til det bedre, men er ikke også en hel del av humøret og livsgleden gått fløiten alt eftersom lovparagrafer og forbud tok til å regjere oss? Det var smått med nyhets‑ og efterretningsvesenet i gamle dager. Proklamasjoner, meddelelser om auksjoner etc. oplestes på gaten, en mann gikk rundt med slikt og påkalte publikums opmerksomhet ved trommeslaging, senere ved ringing med en klokke. Tromming og ringing med kirkeklokkene var det alltid ved brand. Om kvelden gikk vekterne rundt i gatene og ropte «Ho vekter i ho, klokken er slagen ti (to) » etc., for å mane borgerne til å gå til køis. Fra kirketårnet ringtes det kl. 8, 12 og 17. Vi hører ofte om at gårdeierne holdt både hest og kuer i bygårdene, et sted på Snipetorp hadde familien og kuene felles inngang. Gatebelysningen var det ikke rart med efter hvad Paulus Hoell forteller. 1850 fantes der i byen 3 oljelykter, en ved apoteket, en hitenfor Anthon Bruuns gård i Prestebakken og en på Li. Fattigvesenet var ikke organisert. De fattige gikk hver lørdag i fast rute rundt i byen og tigget til søndagen, og det manglet ikke på originaler i denne flokk, Thomas Toddy, Per Brenner o. fl. Men så hadde kommunen heller ikke så store utgifter, skattene var små, og forholdene i det hele idylliske. Det kunde ennu være adskillige forhold av mere almen art vi her kunde omtale, men vi kommer leilighetsvis tilbake til byens eiendommeligheter under omtalen av de enkelte hus, og henviser derfor hertil.
Det tør være av interesse her å meddele hvem som var byens embedsmenn og ledere i 1870‑ og 80‑årene. Sogneprest var prost Andreas Hauge, sønn av den bekjente Hans Nielsen Hauge (177111324). Han var født 1815 og døde 1892, blev utnevnt i 1857 efter Gustav Adolph Lammers (1802‑1878), der som bekjent i 1856 gikk ut av statskirken. Residerende kapellan var J. N. Skaar (18281904) fra 1862 til 1872, senere sogneprest i Gjerpen og biskop i Nidaros, Fredr. Petersen (1839‑1903), senere professor i teologi. Efter ham kom i 1875 Johan Willoch Erichsen (1842‑1916), som i 1891 blev sogneprest i Gjerpen, og 1899 biskop i Bergen. Hauge og Erichsen arbeidet således lenge sammen, begge var fremragende og ansette geistlige, som satte dype spor i byens kirkelige liv. Særlig fikk Hauge en vanskelig opgave som efterfølger av Lammers. Han var også salmebokforfatter, hvilket fremkalte den såkalte «salmebokstrid», hvori den ovennevnte Skaar spilte en fremtredende rolle.
Skaar var jo en av våre beste salmekjennere, han ivret for M. B. Landstads salmebok, som også seiret i de fleste menigheter i landet. I Skien bruktes i lang tid Hauges salmebok. Rektor på Latinskolen efter Ørn og Musæus var H. J. Hammer, f. 1810, fra 1852 til 1872. E. T. Schreiner, f. 1831, 1872‑77, rektor i Drammen 1877, Oslo 1894‑1907, d. 1910. Gudbrand Helenus Hartmann, f. 1832, fra 1877 til sin død 1900. Hartmanns barn: Egil, kjent publisist, Edle, forfatterinne («Sfinx»), og Henrikka, g. m. Søren B. Paulsen, ordfører i Skien, senere sorenskriver i Kvitseid. Overlærere ved skolen i 1870‑årene: Vincent Stoltenberg, f. 1814, d. i Oslo 1899, lærer ved skolen fra 1841 helt til 1885, den begavede matematiker Thorvald I. Broch (1839‑79), landets yngste overlærer, noen få år i Skien, senere T. N. D. Coucheron, f. 1844, d. i Skien 1907, overlærer fra 1879, og Paul Steenstrup Koht, d. 1892. Broch eide og bodde i sakfører Larsens senere hus i Brekkeby, Coucheron nederst i Duestien ved Plesnerparken, Koht i Brekkeby i Rødseths senere hus, som han lot opføre. Av adjunktene kan nevnes Hans Severin Arentz, som forresten fratrådte allerede i 1866, han hadde eget hus på Lunde, Paul Christian Ditlef Adolf Holfeldt, lærer i Skien 1850‑86, d. i Skien 1886, Aug. H. Arctander, f. 1818, d. 1878, Anton H. J. Hirschholm Jynge, senere i Hamar, Ole L. B. Nielsen, Jonas Hanssen, Axel Ludvigsen (Coll), senere rektor i Arendal, Sten Gustav Blix, Hans Th. A. Winther (senere i Drammen), Theodor Henrik Lødrup fra 18791885, d. 1921 som rektor i Lillehammer. Han bygde bankkasserer Kopstads nuværende hus, hans første hustru døde i Skien i 1885, hvorefter han lot sig forflytte til Bergen. Klasselærere var Peder Holm, død som arkivar ved Statistisk Centralbyrå, og Johan Jensen, begge dyktige seminarister. Klasselærere var også Andreas Ebeltoft Rougtvedt Blom (senere i Oslo), og Johannes Skåden fra Stavanger. Skolens kasserer var i mange år adjunkt Arentz, og senere i lang tid adjunkt Nielsen. Den tekniske aftenskole, som hadde lokaler ovenpå i Folkeskolen på Lunde, blev stiftet i 1884, vesentlig efter tiltak av ingeniør Hans Cappelen og overlærer Coucheron. «Overlæreren», som han gjerne kaltes, var skolens bestyrer til sin død 1907. Lærere i tegning var de dyktige malere Evensen (bosatt i Hjellen) og den danske D. A. Hansen (bosatt på Kleiva). Jeg var selv elev av skolen i dens første år, og minnes den gode undervisning vi alle der fikk. Den tekniske aftenskole var vel egentlig en fortsettelse av den gamle tegneskole, som var stiftet av snekkermester Ole Nielsen, Hother Bøttger og P. F. Feilberg.
Amtmenn: Hans Jørgen Christian Aall, f. 1806, u. 1846. Han bodde på Ekeli ved Porsgrunn, og var en høit ansett mann, dyktig og initiativrik. Han var Løveidkanalens skaper, var flere ganger president i Stortinget, død 1894. Han hadde Stk. av St. O. O. og borgerdådsmedaljen i gull. Nils Mathias Rye, f. 1824, u. 1877, blev 1880 stiftamtmann i Oslo, d. 1905. Ulrik Fredrik Christian Arneberg, f. 1829, u. 1881, bodde på Søndre Brekke, blev i 1891 amtmann i Smålenene med bolig i Moss, avskjed 1905, d. 1912. (Senere Otto Benj. Andreas Aubert, f. 1841, u. 1889, Viggo Ullmann, f. 1848, u. 1902, d. 1912, fremragende politiker, stortingspresident etc. Guthorm Immanuel Hallager, f. 1864, u. 1910, d. 1932). Sorenskriver i Gjerpen var Bernt C. S. Torstenson, f. 1808, fra 1867‑76, han bodde på sin eiendom Haven like ved Lundedalen. Efter ham kom Andreas Dass Lund, f. 1819, fra 1876‑95. Byfogder i Skien har vært: Nic. B. Cappelen, f. 1795, 1829‑47, blev 1847 sorenskriver i Bamble med tillatelse til å bo i Skien (i ”Cappelen‑gården”), d. 1866 ugift. Chr. Corn. Paus, halvbror av Knud Ibsen, f. 1800, byfogd fra 1847‑74. Han var dessuten politimester, byskriver og magistrat. Even Evensen, f. 1826, 1874‑85, bodde i Cappelen‑gården sammen med res. kap. Erichsen. Nils Ambrosius Marius Rolsted, f. 1832, 1885‑1901. Kintzel Frøstrup 1902‑25. Politimestre: Paus, som ovenfor nevnt. Johan Randulff Garben, f. 1834, 1874‑82, senere byfogd i Tønsberg, Christopher Benedict Bøgh, f. 1840, 1882‑94, senere sorenskriver i Søndre Sunnmøre. C. R. Ravn 1894‑1900. C. L. Christophersen 1900‑19. Mens Garben var meget streng og fryktet, var Bøgh en mild hersker. Fogder: I Nedre Telemark Fredrik Charlo Sofus Borchsenius, f. 1808, u. 1844, d. 1880. Han bodde på gården Mela i Gjerpen, som han eide siden firtiårene. Han efterfulgtes av Christian Aug. Barth, f. 1820, u. 1881, bodde i Porsgrunn. Efter hans død var hans fullmektig, A. Sigurdsen, i 2 år kst. I Bamble fogderi efter Quinsgaard kom Peter Carl William Blichfeldt, f. 1817, u. 1861, bodde i egen gård i Taterbakken, d. 1892. Forstmester var Isak Wilhelm Fleischer‑Selmer fra 1866. Han var f. 1832, og d. 1904. Han bodde på Marthe Bloms Falkum, og sønner av ham er Peder M. Selmer, sakfører, formannskapssekretær, tidligere ordfører i Sarpsborg, og Erik, bankmann i Skien. Tollinspektør var Anton Henrik Scheel fra 1844 til 66, Herman Steenstrup fra 1866 til sin død 1893. Tollkasserer: Jens Aalborg Theiste fra 1843 til 1872, kammerherre Johan Diderik Schlømer Beichmann, f. 1820, u. 72, d. 88. Han bodde i egen gård i Brekkeby (senere brukseier H. C. Hansens). Man vil erindre hans elegante aristokratiske skikkelse, hans elastiske gang til og fra tollboden, med paraplyen på skulderen. Hans sønn er den kjente jurist justitiarius i Trondheim Fredrik Beichmann, f. 1859, g. m. Edle Hartmann, ekteskapet opløst. Overtollbetjent: Peder Frellsen fra 18451866 (han var utdannet som læge), Johan Christian Tandberg Castberg, f. 1827, u. 1866. Ham skal vi senere høre om. Tollintradene var i Skien 1864: 63095 spd., 1871: 35245 spd., 1876: 161213 kr., 1880: 188510 kr. Lensmann i Gjerpen: Peder Chr. L. Pedersen fra 1866‑1900, i Solum: Isak Jacobsen fra 1858‑1904. Apotekere: Skiens apotek, som var et såkalt reelt privilegium, innehaddes fra 1856 til 72 av dansken Ernst P. Wellerop, 1872‑86 av G. L. Størmer, 1886‑1901 av W. B. Dietrichson. Det nye apotek, Løveapoteket, innehaddes fra dets oprettelse i 1880 til 87 av Martin Walther, f. 1838, d. 1893, 1887‑1911 av dr. J. F. Hoch. Det tredje apotek er oprettet 1912. Postmester fra 1858 til 1885 var Harald Dietrichson, f. 1813. Han var ungkarl, tykk og trivelig, og ikke lite av en original. Efter ham kom Gudbrand Jessen, f. 1852, u. 85, senere i Drammen, Karl Kristian Jahnsen, f. 1850, u. 93, Karl Kristian Eberhardt Zakariassen, f. 1867, u. 1921. Telegrafinspektør for Brevik distrikt, som fra 1880 kalles Skiens distrikt: J. T. K. Struve, ansatt 1858. Stillingen som inspektør blev i 1888 overflyttet til Arendal. Telegrafbestyrer 1858‑74 var Gjert Andersen, siden Struve og Agathon Andersen (til 1904). Dessuten var C. C. H. Stabell telegrafist. Av sakførere (prokuratorer) kan nevnes Peder Pavels Hielm, J. Gullichsen, Simon Thorbjørnsen, som bodde i matr. nr. 28; Søren Blom, som bodde på Falkum, Holm, som bodde i Huken. Alle disse var utdannet i Danmark. Med norsk juridisk eksamen: F. Freck, f. 1810, dim. fra Skiens skole 1829, d. 1864. Halvor Paulsen, f. 1814, d. 1869. Imanuel Sadolin Theiste, f. 1822, dim. fra Skiens skole 1840, d. 1886, g. m. frk. Lagaard; han bodde i egen gård i Sandvika (den senere danske J. A. Larsens). Johan Martinius Henchel, f. 1828, d. 1895. Han var egentlig fra Kongsberg og hadde bolig og kontor i Høiergården, senere i nabogården Schaanning‑garden (fullm. hos ham var den senere borgermester A. Sigurdsen) . Jonas Wessel Blom, f. 1828, d. 1856, dim. fra Skien 1847. Benedictus Marius Plesner, f. 1828, dim. fra Skien 1847. Gustav Marius Larsen, f. 1844. Han kjøpte i 1879 garden i Brekkeby efter overlærer Broch, som døde samme år. Plesner bodde først i eget hus på Bankplassen, flyttet efter branden til møllermester Pedersens hus i Brekkeby, altså skråss overfor Larsen (nu fylkeslæge Moes hus). Plesner, som døde i 1900, og Larsen, d. 1927, var begge efter hinannen nestor blandt byens sakførere. Ole T. Lie, f. 1846, dim. fra Skien 1865, opgav sakførervirksomheten og blev bokholder i Norges Bank, men døde i ung alder. Han bodde i nr. 89‑91 på Lunde. Anton Lie, f. 1850, d. 1885, hadde kontor i frk. Paus' gård i Taterbakgaten. Hs. G. A. Aanesen, f. 1850, d. 1914, bodde i egen gård på tomt av prestegården. Ennvidere Halvor A. Bentsen, Jens C. G. Aars, N. A. M. Rolsted (senere byfogd), Bredo Henr. Morgenstierne Thorbjørnsen (senere sorenskriver i Tana og i Dalane), Carl Marius Torstenson, f. 1851 (senere statsadvokat og byfogd i Moss, d. 1905). Han var sønn av sorenskriver T. og svoger av sakfører Larsen. Jens Mogens Aalborg Theiste Vauvert (senere i revisjonsdepartementet), Bernt Christian Sverdrup Torstenson, f. 1846, d. 1926), sønn av sorenskriver T., og bodde på Haven efter sin far. J. M. Jørgensen var en lovende ung mann som døde tidlig. Bestyrere (administratorer) ved Skiens avdeling av Norges Bank var i 1866: foged F. C. S. Borchsenius, sorenskriver N. B. Cappelen og kjøpmann Hans Houen, suppleanter: adjunkt H. S. Arentz, kjøpmann Hans Hoell og kjøpmann Chr. H. Blom. I 1878: Hans Houen, Hans Hoell og sakfører Erik Johan Cappelen, Borgestad, suppleanter: overtollbetjent J. C. T. Castberg, byfogd Evensen og kjøpmann Hans Larsen. Som man ser, begynner i denne tid det nye venstreparti å gjøre sig gjeldende. Kasserer i Norges Bank var Peder Haraldsen, f. 1813, d. 1865, bokholder den før nevnte sakfører Ole Lie, og efter ham fra 1875 Martinius Pedersen (den senere underfogd).
Klokkere efter 1850 var J. Stockfleth, Th. Ording og Andr. Larssen. Av offiserer som har bodd i Skien, kan nevnes: oberstløitnantene Platou og Blichfeldt, kapt. Stub, som tillike var lærer på tegneskolen, kapteinene Gill, Hagerup og Abel, løitnantene Hoel, Steen og Sending. Læger i Skien i løpet av forrige århundre har vært følgende: Landphysici: Hans Munk, d. 1848, var dansk født og med dansk utdannelse. Ole Rømer Aagaard Sandberg, d. 1855, Anton Magnus Søeberg, f. 1816, utn. 55, d. 1871, tillike læge ved amtssykehuset. Han var den siste landphysicus. Den første distriktslæge var Andreas Catharinus Backer, f. 1830, utn. 1873, d. 1913. Han bodde førut i Baggergården, men flyttet senere op i sin egen nye gård i Brekkeby (senere eid av konsul H. H. Holta og konsul H. H. Høyer), og eide, senere ved giftermål Frogner gård i Gjerpen. Av praktiserende læger kan nevnes den senere professor og livmedikus dr. Frants Chr. Faye, utdannet i Danmark, flyttet fra Skien 1846, dr. Raben, som solgte sitt hus matr. nr. 7 til Sandberg, fhv. kompanikirurg J. J. L. Schaanning, f. 1818, dim. til artium fra Skiens skole 1835, samme år som Søeberg. A. F. S. Grøn, f. 1819, dim. fra Skien 1838, bodde og hadde kontor i nr. 68, rett overfor Schaanning, flyttet til Oslo i 70‑årene. Han var gift med en datter av byfogd Paus, og eide Rising, som han solgte til Gunnar Sem. Han oprettet et legat på kr. 175000. Korpslæge F. C. Leegaard praktiserte en tid i Skien, likeledes Ole Bentzen. Og endelig har vi doktor Jacob C. Bøysen, f. 1843, dim. fra Skiens skole 1862, praktiserte hele sitt liv i Skien. Backer og Bøysen var lenge byens eneste læger. Før branden var også dr. Fretheim noen år i Skien. Stortingsmenn: Skien hadde inntil 1842 stortingsmann sammen med Porsgrunn. Den siste fellesrepresentant var adjunkt H. S. Arentz. 1845: bankbokholder og arkitekt Hother Bøttger (d. 1857). 1848, 51 og 54: handelsborger og redaktør Herm. Bagger (d. 1880). 1857: byfogd C. C. Paus (d. 1879) og H. Bøttger. 1859‑60: byfogd C. C. Paus og adjunkt Arentz. 1862‑63: redaktør H. Bagger. 1865‑66: sogneprest Andr. Hauge. 1868‑69: redaktør H. Bagger. 1871‑73 og 74‑76: skibsreder, læge J. L. Schaanning (d. 1889). 1877‑79 og 80‑82: overtollbetj. J. C. T. Castberg. 1883‑85: bankadm. Didr. Cappelen. 1886‑88: overtollbetj. Castberg. 18891891 og 92‑94: overlærer P. S. Koht (d 1892), suppleant: kontorist Hans Andersen. 1895‑97: kontorist Hans Andersen. 1898‑1900: kjøpmann Carl Stousland. Havnefogder: Inntil 1844 var hele Skiensfjorden ett havnedistrikt med en felles havnefogd. Den siste av disse fortsatte fra 1844, da distriktet blev opdelt og Skien og Porsgrunn således fikk egne havnedistrikter, fremdeles å fungere, det kan for Skiens vedkommende betegnes som «konstituert». Innehaveren i tiden 18441852 var konsul Gasmann, som bodde i Porsgrunn. 1852‑55 var F. Vauvert havnefogd. Han bodde også i Porsgrunn. 1855‑75 Jacob Müller (bosatt i Skien). 1875‑93 Johan Herman Ludvigsen, f. 1823, d. 93. 1893‑94 Otto Riis, kst. 1894‑1906 Ole Olsen. 1907‑19 Jørgen Jørgensen. 1919‑ Ole Christoffersen. Det må bero på en misforståelse når Coll omtaler en tidligere Herman Ludvigsen som havnefogd i Skien. Herom henvises bl. a. til Carl Lunds bok Porsgrund, side 72. Ordførere og varaordførere m. v. i Skien fra ca. 1850‑1886: Ordførere: Varaordførere: 1848:
Adjunkt Arentz Chr. Myhre Kemner: M. Pedersen 1864‑1896.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
