Kilde: Einar Østvedt

Selv om hverken Snorre eller andre sagaskrivere har ett ord om Skien før på slutten av 1100-tallet, så kan man trygt gå ut fra at en kaupang hadde vært i emning helt fra vikingetiden. Dette bekreftes også av nyere arkeologiske utgravninger.
I 1184 forteller Snorre og forfatteren av Sverres saga at heklungene i slaget ved Fimreite i Sognefjorden som kastevåpen brukte piler, spyd og bryne- stein som de hadde hentet i Skien. I våre dager er en del av disse kastevåpnene hentet opp igjen fra bunnen av fjorden hvor sjøslaget sto, og man har konstatert at de både hva form og dimensjoner angår, svarer helt til de brynesteinene som den gang og senere ble tilvirket i Eidsborg.

Den neste gang byen er nevnt, er i Inge Bårdssønns saga, som forteller at i året 1205 lot Gunne Lange i Skidan bygge to skip for baglerne. Gir kildene bare knappe opplysninger; så er den ting klar at Skien på grunn av sin uvanlige gunstige beliggenhet, på terskelen mellom fjorden og havet utenfor og Telemarksbygdene langs det store vassdraget ovenfor, måtte bli et viktig møtested og en stapelplass for hele distriktet. Hit kom telene med sitt tømmer og sine hjemmeprodukter, og her hentet de alle slags importerte varer. En avgjørende faktor når det gjelder stedets overgang fra kaupang til kjøpstad, var grunnleggelsen av Gimsøy kloster i begynnelsen av 1100-tallet. Med klosteret fulgte en sterkere sirkulasjon av folk og varer. Institusjonen var internasjonal og brakte uten tvil mange fremmede til stedet, sammen med nonner og tillitsmenn fra andre norske benediktinerklostre, og litt etter litt oppsto det også på Klosterøya et varemarked av så store dimensjoner at skiensborgerne til slutt måtte få kongen til gjennom byprivilegiene å sikre seg mot konkurransen fra nonnenes side.

Vi kan regne det som gitt at Gimsøy kloster ble grunnlagt kort etter 1100 av Magnus Berrføtts lendmann Dag Eilivsson, som fulgte kongen på hans hærtog til Irland. At han både var nær knyttet til kongen og en djerv og pågående mann, fremgår tydelig av Snorres beretning, der det heter at etterat kongen hadde fått banesår, var Sigurd Ranessønn og Dag Eilivsson de siste som flyktet fra slaget. Men selv om Dag var en typisk representant for den jerntiden han levde i, så ble han, særlig på grunn av sin deltakelse i Sigurd Jorsalfars korsferd til Det hellige land, så dypt grepet av de katolsk-kristelige idealer at han bygde klosteret på Gimsøy og gjorde sin datter Baugeid (eller på latin, Begeda) til dets første abbedisse. Dag hadde sitt hovedbøle på Bratsberg, som gikk i arv til hans sønn Gregorius Dagsson, og i ham treffer vi det første fullt ut kjente - og mest representative - ansikt i Skiens eldre historie.

Han var en utpreget førertype, en mann med vilje, mot, ærgjerrighet og store planer. I den voldsomme borgerkrigen som i flere mannsaldrer raste over landet, tok han parti for Inge Krokrygg, den klokeste og minst egenrådige, men også den minst selvstendige og handlekraftige av tronkreverne. Gregorius ble første mann, hans hånd og utstyrt med en så ubegrensethet at han godt kan kalles første statsminister. Det er ingen tilfeldighet at nettopp hans markante skikkelse er gjort til symbolet for Skiens 600-års jubileum.

I sagaen heter det om ham: "Da fikk kong Inge støtte hos Gregorius, sønn av Dag Eilivsson og av Ragnhild, Skofte Øgmundssons datter". Gregorius var rik på gods og var selv den dyktigste mann. Han ble forstander for landsstyret med kong Inge, men kongen tillot ham å ta av sine inntekter så meget han ville. Sin verdighet markerte Gregorius ved i likhet med kongene å utstyre seg med gullhjelm, og på Bratsberg førte han stort hus. Han hadde 90 huskarler og eide to langskip på havnen. Da også han falt - i en trening nær Uddevalla i 1161, ble hans lik ført hjem til Gimsøy kloster, og en tør tro at hans søster, Baugeid, gav ham en høvelig kristen begravelse der.

Om Gimsøy kloster gir kildene bare en del spredte opplysninger, men de tilstrekkelige til å gjøre det klart at det eide meget omfattende eiendommer og rettigheter. I mangt og meget avspeiler klosterets historie den utviklingen som samtidig fant sted i Skien i opp- og nedgangstider. Da reformasjonen satte inn, var det et av de første norske klostrene som ble under kronen. Det begynte med at den myndige statsstyreren Kristian 2. gikk løs på dets faste avgifter. I 1540 ble Antonius Bryske ansatt som berghauptmann i Norge og fikk beskjed om å bygge en smeltehytte på Gimsøy, klosteret ble inndradd under kronen, og man begynte å bygge en bergstad på øya. Med dette var klosterets katolsk-kristelige periode avsluttet. Reformasjonen feide så å si med ett vekk en ærverdig institusjon med hundrelange tradisjoner bak seg. Den fredelige og fromme gudsdyrkelse ble avløst av den nye tids merkantilisme og næringsånd.

I mellomtiden hadde klosterets nærmeste nabo, Skien, nådd langt når det gjaldt å utbygge sin økonomiske posisjon. Dens utvikling hadde i høy grad vært sinket på grunn av konkurransen med varemarkedet ved Gimsøy kloster, og enda hardere var slaget som rammet den da den store folkesotten herjet landet på midten av 1300-tallet. I 1349 gikk den asiatiske byllepesten, svartedauen, som en svøpe over bygder og byer. Ved juletider kom den også til Telemark, hvor hele byer ble lagt øde. I Skien, som i andre byer, sto mangfoldige hus folketomme, krambodene manglet varer, og handelen ble i den grad truet av fremmede utselgere at skiensborgerne bad den unge kongen, Håkon 6. Magnussønn, om beskyttelse i form av et fribrev. Dette ble gjort. Under et opphold i Tunsberg gav kongen Skien dens kjøpstadsprivilegier, datert 16. mars 1358. Slik lød dokumentet: "Håkon, med Guds nåde Norges konge, sender alle menn i Skien og Skienssyssel som dette brev ser eller hører, Guds og sin hilsen. Vi vil at dere skal vite at vi har gitt dere kvitt og fritt, slik at dere kan malte i Skien og kjøpe korn og selge det som gammel vane før har vært i byen Skien, og likeså all annen vare og ha byttehandelbåde med brynestein og annet, kjøpe og selge etter det som gammel sedvane har vært hos dere". Til slutt truer kongen med å straffe alle dem som brøt byens privilegier. Dermed var Skien tatt opp i kjøpstadenes eksklusive rekke - den sjette i rekken etter Tønsberg, Trondhjem, Sarpsborg, Oslo og Bergen. Og skiensborgerne var selv de første til å passe på at ingen trådte deres privilegier for nær. Bare 13 år senere fikk de kongens far og medregent, Magnus Eirikssønn, som da oppholdt seg på Gimsøy kloster, til å forby abbedissene å kjøpe andre varer enn de som trengtes til klosterets underhold. Og ikke nok med det. I løpet av de godt og vel 400 årene fra 1358 til 1771 fikk skiensborgerne fornyet og utvidet sine privilegier ikke mindre enn 21 ganger. Betydningen av disse fribravene lar seg vanskelig overvurdere. De sidestilte Skien med landets eldste byer, gav dens innbyggere en fast juridisk grunn å stå på og økte i høy grad deres selvbevissthet. Kjøpstadsprivilegiene gav Skien et kraftig puff framover og snart var byen på vei ut av middelalderens mørketid. Jevnt og sikkert tok den til å manifestere at den var en kjøpstad som man måtte regne med, Den var omsetningsstedet, selve hovedmarkedet for teledølenes kjøtt, smør, huder og vilt, og den viktigste importhavnen for utenlandske varer, som salt, krydderier og klesstoffer. Og dessuten var byen blitt sentrum for en utstrakt trelasthandel, som fikk et mektig oppsving da vannsagen ble tatt i bruk omkring midten av l500-tallet. Alt lenge hadde det foregått en livlig eksport av bjelker, mastetrær, planker og bord fra distriktet. Men først da de sakalte sagmøller ble anlagt ved Damfoss, Langefoss og på Broene, eller Eidet, ble Skien en av landets førende byer på trelastmarkedet. Til å begynne med var sagene på kronens hender, men da Frederik 3. under krigen 1657-60 satte seg i en gjeld til riksrad Jørgen Bjelke på 22.000 riksdaler, overtok denne som dekning for beløpet Gimsøy kloster og de sagene som hørte til godset. Forsøket på å gjøre Klosterøya om til en bergstad, et slags Røros, var blitt en åpenbar fiasko. Ved uforsiktighet av bergmann Hans Widemans kone hadde klosteret og klosterkirken brent ned til grunnen i 1546. Nå hadde hvinene fra oppgangssagene avløst benediktinernonnenes salmesang og litanier.

Nettopp i denne overgangstiden var det at skiensborgerne så sin store sjanse - og grep den. Det gjaldt å sikre seg sagene, som de innså måtte bli selve kjernen i Skien fremtidige næringsliv. De hadde forgjeves prøvd å komme Jørgen Bjelke i forkjøpet ved å tilby kongen 16.000 riksdaler for de sagene de alt hadde i forpaktning. Men ved skjøte av 1663 overdrog Bjelke til skiensborgerne de sagene de forpaktet for 15.000 riksdaler, med rett til "å ligge med sitt tømmer under Klosterland". Dermed var kuppet gjort, og fra nå av økte tempoet i sagbruksvirksomheten.

Omkring 1600 var det ikke mindre enn 30-40 sager i gang på strekningen mellom Damfossen og nordsiden av Eidet, som var blitt utminert og forsynt med 8 såkalte sagrenner som førte driftsvannet fra Hjellevannet ned til Bryggevannet. Skiensfjorden var på den måten blitt det viktigste trelastsentrum i landet. Hele flåter av hollandske skip besørget flere ganger om året lasten over til de europeiske markeder, og litt etter litt tok også trelasteksportørene i Skien til å an skaffe seg egne skip til dette formålet. I flere hundre år ble Skien tømmerets, trelastens og treforedlingens by og denne virksomheten er fremdeles hovednerven i byens økonomiske liv. Det er ingen tilfeldighet at Henrik Ibsen kalte Skien de hundre sagblads og fossedurens by. Hele dagen lang, skrev han om sine første barneår, var luften fylt av "dempet, drønnende sus fra Langefoss og fra Klosterfossen og fra de mange fallende vann og gjennom fosseduren skar fra morgen til kveld noe som lignet hvasse, snart hvinende, snart stønnende kvinneskrik. Det var de hundre sagblad som arbeidet ute ved fossene. Når jeg siden leste om guillotinen, måtte jeg alltid tenke på disse sagbladene." Orkesteret er det samme i dag, selv om melodien er blitt endret, Fosseduren er blitt enda sterkere etter oppdemmingen av Hjellevannet i forbindelse med kanalanlegget, men sagbladene har forstummet og er blitt avløst av maskinenes mer dempede, rytmefaste gang.

Få norske byer er blitt herjet av så mange storbranner som Skien. I 1652 brant kirken og 48 gårder, i 1671 kirken og 100 gårder, i 1681 brant 40 hus, og brannen i 1732 la storparten av byen i aske. Et uerstattelig tap var de "mange gamle og rare breve og dokumenter" som sammen med "byens kiste" ble flammenes rov i 1766, og bare elleve år senere strøk atter så godt som hele byen med - 172 hus, rådhuset, kirken, 32 sager og 2 møller, Byen var ennå ikke gjenoppbygd da en ny ildebrann truet med å stanse gjenreisingen, Den var påsatt av en ung tjenestepike, som hadde til hensikt å stjele 500 riksdaler. Den ulykkelige ble halshugget og brent på byens rettersted, Blekebakken.

Sitt nåværende utseende fikk Skiens sentrale deler etter den store brannen i 1886, som i løpet av ett døgn rev med seg 241 gårder i sentrum, Hjellen og på Lunde. På åndslivets område kan Skien peke på navn som er blitt kjent ikke alene utenfor byens, men landets grenser. Til det første kullet som ble dimittert fra Skiens latinskole, hvis rektor den gang var den originale og fremragende pedagogen Knut Ramshart Ørn, hørte juristen og politikeren Anton Martin Schweigaard og historikeren P.A. Munch, som flankerer hovedinngangen til Oslo universitet, Til disse slutter seg et navn av verdensformat - Henrik Ibsen, Han var født i byens sentrum, i Stockmannsgården, i 1828, og selv om han forlot byen alt i konfirmasjonsalderen, er det i hans diktning mange reminisenser fra hans ellers temmelig gledesløse ungdomstid i Skien og på Venstøp. Særlig var det Skiens første politiske redaktør Herman Bagger og dissenterpresten og kirkestormeren Gustav Adolph Lammers som satte merker i hans sterkt mottakelige sinn, Av disse har utvilsomt den siste gitt mange trekk til utforming av idealisten og rothuggeren Brand.

Den dag i dag inntar Skien, både handelsmessig og industrielt, en nøkkelstilling i Telemark fylke, den gamle sag- og mølledriften fra 1860-årene vek plassen for en virkelige storindustri, ble Skien på mange vis en foregangsby. Den ene storbedriften skjøt i været etter den andre. Lundetangens bryggeri ble grunnlagt i 1854, og da den økonomiske krisen etter Krimkrigen var godt og vel overvunnet, vokste de store treliperiene frem - Kittilsen & Hansen, Solskinna, Schiøtt og Grubbe Bruk. Men den betydelige vannkraften skapte forutsetninger for enda større anlegg, og med den ledende plass Skien hadde hatt på trelastmarkedet, var det bare naturlig at byen også kom til å spille en fremtredende rolle på den nye treforedlingens område, I 1873 ble Union Bruk stiftet og reist på øya mellom kanalen og Damfossen.

Grunnleggeren av dette var konsul Benjamin Sewell, som også fikk i stand selskapets anlegg av Skotfoss Bruk i 1892. Fossens fallhøyde er her 9 meter og vannfallet representerte ca 19.000 effektive hestekrefter. Bruket, som da det ble satt i drift, skal ha vært det største i Nord Europa, ble utstyrt med to moderne hurtigløpende maskiner og hadde en kapasitet på ca 60.000 tonn papir og ca 80.000 tonn våt tremasse.

Selv om Skien i våre dager er en treforedlingens by par excellence, forhindrer ikke dette at den også har gitt plass for annen industriell virksomhet. Skien har idag ca. 120 produksjonsbedrifter med mere enn 5 arbeidstakere. Tradisjonelt har det vært papir-celluloseindustrien som har vært dominerende i byen og A/S Union beskjeftiger ca 700 ansatte i Skien. En annen stor gruppe av produksjonsbedrifter er elektronisk industri og maskinbransjen, hvor nærmere 900 arbeidere og funksjonærer er beskjeftiget.

Både ved sin handel, sin treforedlingsindustri, sine kommunikasjoner og som setet for fylkets administrasjon er Skien blitt "Telemarks hovedstad". Økonomisk har den gjennom tidene pendlet mellom oppgang og nedgang, men folkemengden har stort sett vært i jevn stigning.