«DEN GRUNNMUREDE»
(matr. nr. 16)
Skien hadde i min barndom, i 70-årene, meget få murhus.
Foruten Norges Banks stilfulle bygning på Li (opført 1849 efter
tegning av stadskonduktør Hother Bøttger) erindrer jeg kun fire
gårder av mur, bankkasserer Haraldsens gård like nord for banken,
Posthusgården i Langgaten, Skiens Sparebanks (tidligere Chrph. Myhres.)
gård på hjørnet av Prinsens gate og Langgaten, og det gamle Rådhus
nede på Torvet. Dette siste « den grunnmurede», som gården gjerne
kaltes, var en meget gammel gård, bygget efter branden i 1777. Gården
var i sin tid byens rådstue med arrester og alt tilbehør. Henrik
Ibsen, som bodde rett over gaten i Stockmanngården, forteller om
hvilke triste barndomsminner han hadde fra Torvet, og nevner herunder
arresten, gapestokken, fosseduren og de skjærende lyd fra sagbladene
utover Broene.
Det meddeles mig at rådstuen oprinnelig
var forsynt med marmortrapp og søiler op til inngangen fra Torvet;
men disse prydelser må antagelig av praktiske hensyn senere være
fjernet. Som gården presenterte sig før branden i 1886, var den
imidlertid meget smukk og anselig, helt enkel i konstruksjonen,
opført i to etasjer. Den lå som sagt like ved siden av Melgaardgården,
med en senere overbygget portgang imellem. Den hadde to fløier,
den søndre ut mot Melgaards gårdsrum; den nordre vendte like ut
til gaten, som dengang het Dronningens gate (nu Telemarksgaten),
og lå rett overfor I. H. Halvorsens butikk. Begge fløiene var bygget
av tre. Hovedgården og fløiene omsluttet et ganske lite gårdsrum,
som mot øst begrensedes av Rasmus Larsens gavlvegg.
I eldre tid hadde kjøpmann Simon Isaksen
sin forretning i gården, og betjenter hos ham var Daniel Hansen
og Ole Andersen. Alle disse tre utmerkede menn var egentlig «folk
fra landet», som var kommet til byen og hadde «slått rig op», og
som så ofte er tilfelle med self-made menn, de tedde sig kanskje
litt underlig i førstningen i de fremmede omgivelser, og blev derfor
i den ytterst sladderaktige gamle by gjenstand for folkesnakk. Nok
er det, de fikk sine økenavn, Simon Kjole, Daniel Frakk og Ola Bonde
(også kalt Ola Trøie); disse er morsomme og nokså betegnende; det
fortelles således at Isaksen ofte optrådte i snippkjole i butikken.
Men de har vært flinke, driftige folk og er kommet godt i det. Isaksen,
som visstnok senere hadde sin butikk i Blommegården, blev gift med
en frk. Mülertz, men Daniel Hansen blev gift med Nora Feilberg,
en datter av boktrykker Fredr. Feilberg, og således søster av rektor
Carl F. i Kristiansand (1828-1909) og av underfogd og tegnelærer
Petter F., som karakteriseres som en jovial, vakker mann, som lignet
Oscar den førstes billede på myntene.
Feilberg hadde sitt trykkeri i Hjellen
og utgav «Ugeblad for Skien og Omegn» 1830-38, Skiens første avis.
En sønn av ham utgav senere bladet «Skiensposten». Den ovennevnte
Nora Feilberg vakte ikke liten opsikt ved at hun sies å ha vært
den første kvinne av borgerklassen i Skien, som ernærte rig selv
ved å ta post; hun var kontordame hos sin far. Mere skulde det ikke
til for å sette de trangvikske tunger i bevegelse.
Simon Isaksen hadde en bror, Aslak,
som nok var en original. Han bodde i Melgaards fløibygning, hvor
han hadde butikk i baker Thorstensens senere lokale. Aslak Isaksen
var ofte skive for gateguttenes vittigheter, og han, som ellers
var en meget godmodig mann, kom da rasende ut på trappen for å fordrive
horden. Den samme Aslak Isaksen var også organist i Gjerpen kirke.
Vår by har sikkert i gamle dager vært
rik på «originaler»; disse er ikke blitt skånet av ungdommen, som
var efter dem såsnart de viste sig på gaten. Jeg husker således
fra min egen tid «Braman», «Napoleon», «Klysa»,,«Tolvbein», «Katta
i Hjellen», «Hans Berrhua» m. fl., enkelte kanskje ikke ukjent med
bruken av alkohol, men ellers bra folk, stakkar. Guttenes adferd
mot dem så svært ondskapsfull ut, men var mere et utslag av tankeløshet
og var ikke så ille ment; slikt må ses i lys av tidsalderen; nu
vilde slik uforskammet gateuorden ikke bli tålt.
Men tilbake til Daniel Hansen. Han
blev efterhånden en velstående mann, han kjøpte murgården av Isaksen.
Den annen betjent, Ole Andersen, oprettet samtidig isenkramforretning
ved Broenden, (muligens den senere Cowards). Hansen drev da seIvstendig
forretning i gården. Senere blev butikken utleid til kjøpmann Samuel
Eberhardt, som i sin første annonse herom meddelte at han var tilflyttet
«den grunnmurede». Eberhardt hadde senere, som vi har hørt, sine
forretningslokaler på Mudringen, og derfra flyttet han op til Limigården
på Li, som han kjøpte.
I Rådstuens nordfløi ut mot Dronningens
gate hadde Constantius Riis sin forretning. Han hadde kjøpt gården
av Dan. Hansen. Riis var født i Brevik, og var en meget dyktig og
ansett forretningsmann; han var således en av dem som fra først
av ivret for oprettelsen av Skiensfjordens Kreditbank, og var med
i innbyderkollegiet. Constantius Riis blev gift med Constance Thommesen,
og i den anledning var folkevittigheten på ferde igjen; det blev
nemlig sagt, at Constance T. «fikk Ris på Rådstua». Riis døde i
1882.
«Den grunnmurede» blev imidlertid allerede
i 60-årene kjøpt av to håndverkere, skomaker E. M. Olsen (f. 1833
i Tjølling) og skredder Jørgensen. Disse var begge høit ansette
folk og dyktige i sine fag. Olsen hadde verksted og forretning i
murhuset, Jørgensen i nordfløien. E. M. Olsen hadde tidligere bodd
på Snipetorp og i blikkenslager Mønniches gård i nærheten av Tuftegården
på Kamperhaug. (Tuftegården var opkalt efter Ole Stensen Tufte,
som kom fra Holla og i noen tid var organist i Skien. Han døde allerede
i 1862, bare 50 år gammel, og hadde flere sønner som senere blev
kjente menn.)
E. M. Olsen eide gården til branden
i 1886. Han ophørte allerede i 1880 med skomakerhåndverket, idet
han i 1874 hadde anlagt Blekebakkens dampsag som nu drives av hans
sønn, og er blitt en betydelig bedrift. Erik Martin Olsen var født
i Tjølling 1833, d. 1904. Han var gift med Henrikka Isaksen (1833-1923),
og de hadde 6 barn: Anna Marie, g. m. agent B. O. Smebye (4 barn),
Olga, g. m. kjøpmann, senere brukseier Jacob Berg (10 barn), Ingeborg
Johanne, g. m. kjøpmann Wamberg Pohlmann (4 barn), Hans Edvard (1866-1901),
fullmektig, Karl Ludvig, f. 1868, brukseier, g. m. Fredrikke Kristine
Knudsen, Larvik, Marthine Eugenie, g. m. bryggeribestyrer Paulus
Jonassen (3 barn). Skredder Jørgensen, som også blev husvill ved
branden, bygde senere hus i den søndre del av Jyngehaven, det samme
som forfatteren av disse skisser eide i nogen år.
I forbindelse med Rådstuen kan her
også fortelles litt om «Borgerkorpset» og dets øvelser, som eldre
folk vet å berette om. Korpset hadde sine øvelser på Torvet, hvor
man stillet efter et svare spektakkel for å få deltagerne sammenkalt.
Constantius Rohde var borgerkaptein, senere J. S. Engebrethsen.
Som offiserer i korpset hadde de rett til å la sine hustruer kalle
«fruer», hvilket var en sjelden titel på den tid. Under fanen og
med et musikk-korps i spissen marsjerte de utover Broene og tilbake
til Torvet igjen, hvor fanebæreren høitidelig trådte frem med fanen,
hvorefter denne blev avlevert på Rådstuen. Under disse øvelser var
publikum stadig på benene som interesserte og kritiserende tilskuere.
Til slutt tok nok kritikken overhånd, det hele blev til latter og
døde efterhånden ut. Det måtte jo også være temmelig komisk å se
byens borgere iført de prunkende uniformer, hvite benklær, grønn
uniformskjole med gule kanter, og sjako. Vi skulde tro at den djerve
og humoristiske Engebrethsen selv har vært skøieraktig nok til i
sitt indre å le av det hele. Det fortelles at skomaker Nord hadde
de voldsomste anstrengelser med et stort klokkespill under øvelsene,
at både Samuel Eberhardt og J. S. Engebrethsen har gjort. god figur
som kapteiner, og at Ths. Offenberg var en stram løitnant. C. S.
Raaum og Mathias Hanssen hadde meget vanskelig for å gå i takt.
|