Byen som brente

MUDRINGEN

Innenfor den lange rekke av sjøboder, som formelig minner om Tyskebryggen i Bergen, ligger ennu den beskjedne gamle «Vejerbod». Og nord for denne har vi Mudringen (oftest kalt Mudringa). Denne tomt var egentlig byens matr. nr. 1, en eiendom som tilhørte Rasmus Bagge. Plassen må, som navnet antyder, fra først av ha tjent som oplagsplass for mudderet fra elven. Denne måtte stadig mudres op på grunn av alt avfallet fra sagbrukene, som laget grunner. Efter branden i 1777 fikk huseierne ordre om å anbringe avfallet fra brandtomtene på dette sted, idet man fant at det var nyttig å ha en sådan åpen plass for at beboerne kunde anbringe sitt løsøre der i tilfelle av en ny brand, ”den Gud bevare oss for”, som det heter. Byens myndigheter blev også tilholdt å påse at plassen ikke blev belemret med noe fast bygg. Den blev ogsa allerede tidlig i stor utstrekning anvendt som markedsplass, likesom Baggerløkken (man må ikke forveksle Bagger og Bagge), særlig for fornøielsesavdelingen. Således også Chr. H. Bloms store sjøbod, som senere eides av proprietær G. Hofgaard før den kjøptes av byen til nedriving av hensyn til det nye bryggeanlegg, samtidig som Baggergården kjøptes til nedriving for istandbringelse av jernbanetorvet i 1882. Jernbanen erhvervet også matr. nr. 2, den såkalte Sørbøe-gård, som også blev rasert.

I forbindelse med Mudringen, og under Brattaliberget lå Skiens park. Denne var ikke stor, men meget hyggelig og lun, med tre­klynger og ganger, og i midten var det en fontene, visstnok den første vannkunst i Skien. Kantstenene til denne har jeg senere selv anbragt på en eiendom ved Kleivbru. Rundt omkring stod det benker, hvor byens borgere satt og pustet ut efter sitt anstrengende arbeid og fikk sig en liten faddersladder. Enkelte kjekke fot­gjengere gikk forresten helt ut til tollboden og satte sig på benken der, hvor det jo er finere utsikt.

Parkanlegg hadde byen lite av. Nesten til hvert hus, selv i midtbyen, hørte det have («hauge»), så den slags «lunger» for byen var ikke så påkrevet som nu. Ellers var det, vesentlig ved private bidrag, skaffet plantinger til mindre parker ved kirken og ved Norges Bank på Li. Et av de større bidrag til byens parkanlegg blev gitt av Skiens-studentene, som i 1883 spilte «Ingvald Enersen» på Fønix, og kunde sende over 200 kroner til sakfører B. Plesner, som var sterkt interessert i disse plantinger og derved har innlagt sig stor fortjeneste av byens forskjønnelse. Et av hans tiltak er anlegg av den lille park som ligger i krysset mellem Duestien og Melaveien, og som siden er blitt kalt «Plesner-parken». Han har også latt opsette den lille utbygning ved nedre Skottlandsvei, som spøkefullt er blitt kalt «Plesnerpuddingen». Fra parken førte en primitiv trappegang op til Brattali og Skottlandsjordet, og langs Høiers hotells have helt op til Kleiva. Den kaltes Strandbakken. Da jernbanen kom, blev trappen fjernet, og isteden blev i 1880 anlagt den såkalte "nye vei" (eller nedre Skottlandsvei), hvorved det blev anledning til bebyggelse på Skott­landsjordet. Forøvrig skulde denne vei erstatte Sandvikas og Follestads veiforbindelse med byen, som tidligere gikk ned litt nordenfor Bokhandler Erik St. Nilssens nuværende hus, og ned ved tollboden og sjøbodene, langs disse og over Mudringen, hvilken vei blev fratatt beboerne av de sydligere bydeler ved at bakken op til Sandvika blev rasert.

//

Jernbanen Larvik-Skien blev åpnet 23. november 1882 av stats­minister Selmer. Da festtoget kom, var vi gutter selvfølgelig på perrongen, og det er for mig ennu et stolt barndomsminne at jeg som de andre gutter listet mig til å få ta i statsministerens sabel. Det var stor festmiddag i den nye latinskoles gymnastikksal i Brekkeby (skolen blev først tatt i bruk våren 1883). Det var illuminasjon i byens hus, særlig på veien fra stasjonen til Brekkeby. Det var virkelig feststemning over byen, men den noget djerve gamle dame frk. Hanna Blom (som gjerne gikk under navn av Hanna Lagmann), som vi dengang bodde i hus med hos farver Sørensen i Kverndalen, likte ikke all denne ståhei, og mens min mor strevet for å få det riktig fint med lys i vinduene, erklærte frk. Blom at hun ikke engang vilde ”sette et lys i en buttel”. Især var det dog stor stas ute på Klosteret hos D. Cappelen. Hele det svære herresete var smakfullt illuminert, og det var stort fyrverkeri på Hjellevannet. D. Cappelen var nettop i disse dager blitt valgt til stortingsmann, og Selmer bodde hos ham. Forresten var det almindelig misnøie over det misfoster av en stasjonsbygning som jernbanen hadde betenkt byen med og med stasjonsarrangementet i sin almindelighet.