NOGEN TREKK FRA IBSEN-FAMILIENS LIV

I 1820- OG 30-ÅRENE.


AV

 

lektor Oskar Mosfjeld

 

 

Knud Ibsen dikterens far — har spilt en rolle ved ut­formningen av flere av Henrik Ibsens dramatiske skikkelser. Jeg har ved en annen anledning pekt på at der er sterke lik­hetspunkter mellem Knud Ibsen og Daniel Hejre i »De unges forbund«, og hans trekk går også igjen i Jon Gynt i »Peer Gynt«, i gamle Ekdal i »Vildanden« og i titelfiguren i »John Gabriel Borkman«. En person der har vært av så stor betydning for dikterens produksjon og dessuten i egenskap av far har bidratt til å prege hans innstilling overfor livet i det hele, kan det ha sin interesse å belyse mest mulig. Selv de små trekk er ikke uvesentlige. En rekke av de ting jeg her skal komme inn på, kan virke som løsrevne og nokså tilfeldige detaljer, og de gir ikke egentlig noget bidrag til Knud Ibsens karakteristikk. Men de er ment som et supplement til det der tidligere er kjent om de rent ytre forhold i hans og familiens liv. 
Knud Ibsens håndskrift.

Blandt overformynderiets papirer i Skiens kommunearkiv har jeg funnet et dokument som visstnok er det eldste bevarte fra Knud Ibsens hånd. Det lyder slik:

 

"Da vi som vedlagde Præste-Attester godtgjøre, have opnaaet Myndigheds Alder under Curatel, saa er det vi herved underdanig ansøge, at en Curator for os maatte vorde udnævnt, og hvortil vi bruge Frihed at foreslaae herr Nicolay Plesner, som dertil har erklæret sig villig.
Skien den 28de Marts 1822
På mine Brøderes og egne Vegne
ærbødigst
Knud Ibsen

 

Til
Den høie og velviise Magistrat
i           Skien« 
Vedkommende magistrat er cancelliråd Bruenech, til hvem brevet er adressert. Han har tilføiet under Ibsens ansøkning: »
Ifølge foranstaaende Forlangende, og paa Grund af yttrede Anberedvillighed hertil, udnævnes herved hr. Grosserer Nicolay Plesner til Curator for de mindreaarige Brødre Knud Ibsen, Hendrick Johan Paus, Christian Cornelius Paus, hvilke Curateller behagentligst skal overtages og overensstemmende med Lovenes Bydende blive at forestaae.
Skien den 29de Martii 1822. 
F. Bruenech"

 

Når Knud Ibsen og hans halvbrødre ønsker opnevnt en kurator, er det sikkert for å få utbetalt sin arv, som i følge over­formynderiets regnskap for 1820-22 beløp sig til 254 daler, 1 ort og 1 skilling for Ibsens vedkommende, for de to andres til vel 27 daler hver. I regnskapet står det at arven »formedelst opnaaet Lavalder« er utbetalt under kuratel av Nicolay Plesner, og utbetalingen er tinglest 26. august 1822. Søstrene Marie Martine og Christine Pernille Paus’ arv er bare på vel 13 daler for hver, og beløpet er mottatt av faren »formedelst Summernes Ubetyde­lighed«. Den omtalte Christian Cornelius Paus er den senere byfoged i Skien. Nicolay Plesner var onkel til ansøkerne, og Knud Ibsen var i sine unge dage på kontoret hos ham, først som betjent, senere som fullmektig. Ved siden av å drive sin forretning innehadde Plesner også hvervet som kemner.

 

Den arv det her gjelder, skriver sig antagelig fra Knud Ibsen og hans halvsøskens felles morfar Knud Plesner. Sistnevntes datter Johanne Cathrine var først gift med skibskaptein og kjøbmann Henrik Ibsen, som omkom ved et forlis utenfor Hesnes ved Grimstad i 1797. Året efter giftet hun sig med skibskaptein Ole Paus, som tidlig sluttet å seile og slo sig ned på Rising i Gjerpen, og med hvem hun fikk 9 barn, 5 sønner og 4 døtre. Disse var altså Knud Ibsens halvsøsken.

 

Når Knud Ibsen øiensynlig får større arv efter morfaren enn alle hans halvsøsken til sammen, skyldes det vel at han var eneste overlevende barn av morens første ekteskap.

 

I 1825 begynte Knud Ibsen selvstendig virksomhet som detalj- og trelasthandler, en virksomhet han som bekjent måtte innstille i 1835 da han mistet omtrent alt han eide.

 

Venstøp på Ibsens tid.
Efter maleri på Fylkesmuseet, Skien

En ligningsprotokoll fra 1828-35 gir oss beskjed om Ibsens økonomiske stilling i årene før misèren. De tre første skatteår av denne periode er han lignet efter er inntekt av 400 daler. I 1831-32 er inntekten steget til 500 daler, neste år er den 480, for så igjen å stige til 500. For skatteåret 1834-35 er inntekten satt til 350 daler, og året efter er Ibsen flyttet til Venstøp. Aret 1833-34 ser ut til å ha vært hans beste tid. Da er det bare 16 private skattydere som har en inntekt på høide med eller større enn hans.

Omkring midten av 1833 kjøper han Venstøp for 1650 daler.

  Svigermoren fru Altenburg finnes også i protokollen. For 1828-29 og det følgende år er hun lignet efter en inntekt av 590 daler og er altså meget velstående efter datidens forhold. Så går hun ned i 400 daler; i 1831-32 er hun opført med bare 100, og neste år er hun utgått av ligningsprotokollen. Dette tyder på at hennes to døtre, hvorav den ene var Ibsens hustru, har fåttt utbetalt sin farsarv, og i 1832 overtar antagelig Knud Ibsen hennes gård, idet han da flytter inn der. Hennes brennevinsbrenneri på Lundetangen har han alt overtatt på et tidligere tidspunkt, for så tidlig som i 1830 står det opført i ligningsvesenets dokumenter som tilhørende Ibsen. 

Madam Stockmann, hos hvem Knud Ibsen bodde de første år efter at han startet sin forretning, står nogen ganger opført i protokollen med den beskjedne inntekt av 50 daler, men i 1834-35 er hun kommet op i 350, og sønnen fullmektig Halvor Stockmann er nu også kommet med blandt skattyderne, riktignok bare med 50 daler.  

Det er i det hele påfallende hvor sterkt byens økonomiske og offentlige liv for en hundre år tilbake var preget av kjøbmannsstandens innsats. Skatteligningen viser hvordan nesten alle større inntekter var samlet på forretningsfolkenes hender, og de forskjellige offentlige hverv tilfaller i de aller fleste tilfeller dem.

Om vi betrakter ligningen f. eks. for 1828-29, får vi et godt begrep om hvad forretningsstanden betydde for det gamle Skien. Av de 24 private skattydere som nevnte år tjente 400 daler eller mere, var 16 grosserere eller kjøbmenn. De var, foruten Knud Ibsen og madam Altenburg (enke efter en kjøbmann), følgende:

Didrich Cappelen, H. S. Borthig, Knud Blom, Chr. Blom, Jens Ørn, Nicolay Plesner, Lars Bärnholdt, Henrich Møller, Christopher Myhre, Realf Ording, Gregers Forbech, Jacob Boysen, Jørgen Thomsen, Peder Haraldsen.

En rekke av disse navn går i årene fremover stadig igjen i byens offentlige liv.

I våre dage har vi lett for å innbille oss at vi er mere skatteredne enn borgerne i den »gode, gamle tid.« Visstnok var skattøren rimelig i det gamle Skien, (en så pass pen inntekt som 400 daler medførte i almindelighet ca. 8 daler i skatt), men man bør ikke glemme at der var nokså mange skatter å utrede, foruten inntektsskatten f. eks. skorstensskatt, tomt- og haveskatt, fattigskatt, kirkeskatt, saugeskatt (for sagbrukseierne utover Broerne og ved Damfoss og Klosterfoss), skatt på brennevinsbrenning, -salg og -skjenkning.

Ligningsvesenets dokumenter for 1830-33 gir oss beskjed om hvad der blev betalt i avgift av brennevinsbrenneriene i denne tid efter loven av 13. september 1830. Avgiften var 45 skilling pr. potte og beregnet efter 4/5 parter av kjelenes innhold. Knud Ibsens brenneri på Lunde­tangen var byens største nest efter Johan Bloms. Ibsen hadde en brennevinskjele som tok 1003 potter, og for hvilken han be­talte en avgift av vel 150 daler pr. halvår. Dertil kom at han betalte vel 29 daler pr. halvår for destillerkjelen, som tok 292 potter.

 Det er antagelig omkring midten av 1835 at Ibsen-familien har trukket sig tilbake til Venstøp. Auksjonen over Ibsens by­gård blir i følge en pante- og skjøteprotokoll holdt den 2. mai, og gården kan tiltredes innen tre måneder fra tilslag. Et regn­skap mellem Knud Ibsen og Fossum Jernverk tyder på at han iallfall i august må ha slått sig ned på Venstøp, for han har den 3. nevnte måned fått korn fra magasinet på Fossum. I ok­tober får han bryggepanne og »gjerdehoen«, i november jern.

De par siste poster synes å angi at han har begynt å reparere gården nu da han skulde bo der for alvor. Venstøp var temmelig forfallen da Ibsen kjøpte den, eftersom den i lengere tid hadde stått ubebodd. Ibsen har betalt ydelsene med plankekjøring for verket og gammelt jern. I 1836-37 får han korn og kontanter mot å kjøre planker og malm. I april 1837 av­sluttes mellemregnskapet. Muligens har Ibsen det år solgt går­den med besetning og ikke lenger hatt anledning til å kjøre for verket. I tilfelle har han da inntil 1843 bodd til leie på sin tidligere eiendom.

 Som kjent var årene på Venstøp en tung og vanskelig tid for Ibsen-familien. Det virker nesten rørende når man ser at bestemor Altenburg, som selv var temmelig ribbet for gods efter svigersønnenes store økonomiske tap, har villet hjelpe Ibsens barn efter fattig leilighet. I oktober og november 1835 setter hun inn i Skiens Sparebank i alt vel 11 daler på en konto for barnebarna i Gjerpen. Beløpet blir stående til 6. mai 1843, da det med renter er vokset til vel 14 daler. Den lille gave fra bestemoren virker som et solstreif i alt det triste som vi kjenner fra forskjellige beretninger om dikterens barndomsår.