HAR GENERAL VON KROGH DYRKET NORGES

FØRSTE POTETER PÅ GARDEN TANGVALL

I BAMBLE?

 

AV

 

cand. jur. C. S. Schilbred.

 

 

 

På mine ferder i distriktet om Skiensfjorden hadde jeg for flere år siden sett mig ut gården Tangvall i Bamble. Det var noe ved den gamle hovedbygningen som sa at den gjemte litt av hvert fra forna dar. Kanskje ikke akkurat minner av hi­storiske dimensjoner. Men det måtte allikevel være noe uten­for det almindelige for en landsens gård.

 

Dette skulde også vise sig å holde stikk. Tangvall har ikke noen helt almindelig historie. Det spørs såmen om den ikke på et punkt likefrem er av en viss rikshistorisk interesse. Det er det vi skal se på i denne artikkel.

 

*

 

På midten av 1700-tallet bodde det en kaptein Georg Frede­rik von KROGH på Tangvall. Denne kapteinen hadde forresten en annen titel også - hoffjunker -, og den yndet han å bruke. Han var en grom kar denne herren til Tangvall. Han var hem­lig adelsmann og sønn av en general. Og så var han jo bade kaptein og hoffjunker selv, og det var heller ikke småtterier.

 

Kapteinens far generalen — eller for å være korrekt gene­ralløitnanten — hadde også i sin tid bodd på Tangvall. Han hadde nemlig vært chef for 1. vesterlenske regiment, og mens han hadde kommandoen over dette, bodde han i årene 1744-53 på Tangvall, som han hadde kjøpt førstnevnte år. Det siste året han bodde på gården, hadde han generalmajors grad, så Tangvall har altså hatt en general til husbond.

 

Den senere generalløitnant von Krogh blev i 1753 komman­dant på Fredriksten, og samme år solgte han Tangvall til en justis­rådinne BRUN. Bare noen måneder senere avhendet imidlertid hun gården til den tidligere nevnte kaptein og hoffjunker von Krogh — den forrige eiers sønn. Denne var nemlig samme år som faren drog til Fredriksten blitt utnevnt til chef for Bambleske kompani. Han stod som chef for kompaniet i 4 år, og bodde i denne tid på Tangvall. Denne von Krogh var en på sin tid meget fremtredende officer, så bare av den grunn kunde det være opfordring til å vie ham og hans gamle gård noen ord. Det er imidlertid en særlig grunn til at Tangvall og kaptein von Krogh blir behandlet i denne artikkel. Disse to — mannen og gården — har nemlig en viss interesse for Norges jordbruks­historie. Det er meget som tyder på at vår viktigste kulturplante nutildags — poteten — første gang blev avlet i norsk jord på Tangvall. Og mannen som i tilfelle har æren av dette tiltak var kaptein, senere general Georg Frederik von Krogh. Poteten markerte utvilsomt en ny æra for vårt jordbruk, så det var ikke noen ubetydelig hendelse dette at den første potetknoll blev puttet i jorden her til lands. Jeg skal ikke komme nær­mere inn på temaet potetens betydning mange av leserne vet saktens mere om den ting enn jeg. Men jeg vil referere noen ord efter dr. W. Christies bok »Potetdyrkning« — de gir potetens betydning »in a nutshell«. Han anfører en svensk uttalelse: »Vi lever nu i en tid da folkeslagene står og faller med sin potetdyrkning« og efter tysk kilde: »Litt efter litt er poteten blitt det viktigste grunnlag for størsteparten av vårt folks ernæring.«

 

Vi skal så se hvorledes det har sig med von Kroghs og Tangvalls berøring med potetens historie. Kaptein C.J. Anker utga i 1885 en bok om »330 norske Gcneralspersoner«. Under omtalen av G. F. von Krogh den yngre oplyser han at generalen var den første som avlet poteter i Norge. Nu har spørsmålet om hvem det var som innførte poteten her i landet vært meget omstridt. Da det jo gjelder en meget viktig plante er det for­ståelig at saken har vært omfattet med stor interesse. Blandt dem som har behandlet spørsmålet. er størrelser som professor Edv. Bull og Carl W. Schnitler. Den som har underkastet saken den mest inngående og fruktbare undersøkelse, er imidlertid tidli­gere sogneprest til Ullensvang O. Olafsen, som for en del år siden skrev en artikkelrekke om det interessante tema i Tidsskrift for det norske landbruk.

 

Noe definitivt resultat med hensyn til potetens første historie her i landet er forskningen ennu ikke kommet til. Men de fleste helder til den opfatning at det er en vestlandsprest H. C. ATCHE som har innført poteten til Norge. Atche kom i 1758 som prest til Ullensvang, hvor han da lanserte poteten. Men det er mulig han også har dyrket poteter i Lærdal, hvor han tidligere hadde bodd. Nu var imidlertid poteten på denne tid allerede en del utbredt i landet. Dr. W. Christie skriver i sin forannevnte bok: »I Norge vites poteten å være dyrket i 1757 og 1758. Den nevnes da fra Hardanger, fra Sogn, Slidre i Valdres, Arendal, omegnen av Kra­gerø og fra Telemarken; når den da var nådd frem til så vidt mange ganske langt fra hinannen liggende steder, er det sannsynlig at den første innførsel må ha funnet sted iallfall et par år tidligere.« Dr. Christie sier ikke noe om hvor han mener at de første norske poteter er dyrket, men sogneprest Olafsen kommer i sin ovennevnte artikkelrekke med en meget interessant oplysning: Han har funnet ut at Norges første poteter muligens er dyrket på Kragerøkanten, hvorfra det i 1757 eller 58 blev sendt poteter til Mo i Telemark. Det lykkes imidlertid ikke Olafsen å forfølge potetens videre historie på Kragerøkanten. Men her kommer kaptein Ankers oplysning om von Krogh til hjelp. Kaptein von Krogh bodde i midten av 1750-årene på Tangvall — han var nemlig nevnt som chef for Bambleske kompani fra 1753-57 og bodde i denne tid på gården. Jeg har i fogedregnskapene i Riksarkivet sett flere skrivelser efter ham fra disse år, som er datert Tangvall. Nu ligger Tangvall nettop på Kragerøkanten, hvor ifølge sogneprest Olafsen Norges forste poteter muligens er dyrket; gården har en avstand fra Kragerø på et par mil. Efter dette er det som man vil se, meget som taler for at det er Tangvalls jord som har frembragt de første norske poteter, og at det er daværende kaptein G. F. von Krogh som er potetpioneren her i landet. Man kan også muli­gens fiksere potetens innførsel til landet til året 1753. Antagelig er de første eksemplarer av arten kommet hit fra Danmark, hvor poteten var innført en menneskealder tidligere, og hvor den var almindelig dyrket i 1750-årene. Som nedenfor nevnt, tjenstgjorde von Krogh 1750—53 ved den danske grenadergarde, og han har kanskje hatt de første poteter med sig da han i sistnevnte år kom hjem til Tangvall som kompanichef.

 

Spørsmålet om hvem som lanserte poteten her i landet har som nevnt, vært meget omstridt, og mange navn har vært nevnt. General von Krogh har imidlertid, såvidt mig bekjent, aldri vært antydet som mulig pioner. Generalens interesse for potetavl har man dog hatt kjennskap til. Sogneprest Olafsen forteller således i sin ovennevnte artikkelrekke at en franskmann Latocnay, som i 1799 besøkte Trondheim, i en reisebeskrivelse nevner general von Krogh som en foregangsmann på potetdyrkningens område i distriktene der omkring. Han oplyser at generalen fikk hjem 24 tønner poteter som han delte ut til bøndene og derved fikk dem interessert i den nye plante. (Når vi her finner von Krogh igjen i det trondheimske, er det av den nærliggende grunn at at han blev forflyttet dit op. Se nedenfor). Sogneprest Olafsen refererer i forbindelse med Latocnays beretning også en historie om at von Kroghs arbeide for potetdyrkningen skulde skyldes en opfordring av dronning Karoline Mathilde under et kongelig taffel i 1770. Men nøiaktig den samme historie fortelles også om general grev von Schmettow, som også var en ivrig jordbruker, så den har neppe noen troverdighet. Von Kroghs interesse for potetdyrkning er imidlertid et faktum. Når det da kan bevises at han drev gårdsbruk på det sted i landet hvor poteten antagelig først blev dyrket, nettop på den tid da innførslen fant sted, forekommer det ulig overveiende sannsynlig at det er noe i kaptein Ankers oplysning om at det var generalen som lanserte den celebre plante her i landet.

 

Hvis dette holder stikk, inntar general von Krogh og gården Tangvall en ganske betydningsfull plass i Norges jordbruks­historie. Så noen oplysninger om dem kan være av interesse.

 

For å få et inntrykk av Tangvall på den tid da de første norske poteter blev dyrket, skal vi se litt på en matrikul, som blev utarbeidet i 1723. Det ligger jo en del tid mellem dette år og midten av 1750-årene, men forholdene har neppe vært nevneverdig forandret. Det heter i matrikulen at jordveien var lettvunnen og bestod av sandjord. Seden var 1/4 tønne bygg, 3/4 tønne blandet korn og 10 tønner havre. Høiavlingen utgjorde 32 lass. Av dyr hadde man 2 hester, 7 fe og 6 sauer. Om skogen oplyses at den var til litt småbjelker og smålast, og at man hadde hjemmebeite i den. Videre anføres at gården hadde en bekkekvern til husfornødenhet og litt hjelp for andre.

 

Mannen som sannsynligvis lanserte poteten i Norge - general G. F. von Krogh -, var som nevnt, en kar som gjorde sig adskillig gjeldende på sin tid. Han var født i 1732 og blev fenrik ved sin fars regiment, i. vesterlenske, i 1749. Aret efter fikk han ansettelse ved den danske grenadergarde og blev samme år pasje hos kong Fredrik V. I 1752 blev han sekondløitnant ved garden og fikk dette år også titel av hoffjunker. I 1753 blev han så — 21 år gammel - chef for Bambleske kompani og drog hjem til Norge. Her blev han, som vi har sett, til 1757 da han gjorde en utenlandsferd for å delta i syvårskrigen. Han gjorde tjeneste i preusserkongen Fredrik den annens stab, var med i slaget ved Prag og ved byen Planjanies bombardement samt i slaget ved Collin. Sistnevnte sted blev han såret i den høire fot, men var allikevel med og dekket kongens retrett til Mischle, hvorunder man måtte hugge sig igjennem en avdeling ungarske soldater, som gjorde et kraftig angrep på kongen og hans lille følge. — Hjemme i Norge fortsatte von Krogh sin løpebane således : Han blev forsatt som kompanichef til Nordenfjelske regiment 1757, blev kammerjunker samme år, generaladjutant 1758, oberst 1760, kammerherre 1768, generalmajor og kommanderende general nordenfjells 1772 , generalløitnant 1781, kommandant i Trondheim 1788, general 1793. Da han døde i 1818, anla den norske hær tre dagers sorg.

 

General von Krogh var som nevnt en meget fremtredende mann på sin tid. C. J. Anker skriver i en artikkel i Norsk militært tidsskrift i 1882 at det var noe næsten kongelig ved hans stilling og nevner noen ganske pussige eksempler på det. Da Kristian Fredrik i 1813 kom til Norge, meddelte han i en tale at han var kommet med full kongelig myndighet, »kun med nogle Exceptioner i Regard af gamle Krogh i Trondhjem.« Generalen hadde også en næsten eneveldig stilling. Han kunde således avsette offiserer. Man har flere eksempler i den retning. Avsettelsen skjedde på den måte at von Krogh for formens skyld innstillet vedkommend til avskjed. Men i virkeligheten blev det en avsettelse. Det berettes også at generalen, som ikke stod på den beste fot med en viss biskop, hadde fått regjeringens fullmakt til å suspendere biskopen hvis han fant det påkrevet.

 

Det skulde altså vise sig å være en ganske interessant person denne hoffjunkeren, som i lengst svunne dager bodde på den gamle gård i Bambie. Det som særlig påkalte samtidens opmerksomhet var hans virke som kriger og embedsmannn. Men når det er opfordring for eftertiden til å huske ham, er det på grunn av hans sannsynlige pionerstilling på potetdyrkningens område her i landet. Den begivenhet som fant sted da den første settepotet blev stukket i norsk jord, var som nevnt ikke av liten betydning. Jeg har ovenfor referert et par citater efter dr. Christie, som viser hvilken betydning man tillegger planten nu til dags. Det skulde også en tid efter at poteten var kommet til Norge vise sig hvilken verdi det lå i den. Poteten blev i førstningen dyrket i haven som litt av en raritet. Da ernærings­forholdene i krigsårene på begynnelsen av 1800-tallet blev van­skelige, kom imidlertid potetens time. Den blev flyttet fra haven ut på akeren, og dyrkningen tiltok sterkt. Det kom også på den mest eklatante måte for dagen hvilket aktivum man hadde i poteten. I 1812 reddet potetene hele Søndhordland fra hun­gersdød, ei at tale om Bergens by» heter det i et skrift av sogne­prest Peder H. Hertzberg. Og det var nok ikke noen isolert foreteelse. Det viste sig at de små knollene som den gamle general i Trondheim hadde vært så interessert i, blev av uvur­derlig nytte for fedrelandet i krigens og nødens år.

 

*

 

Det er lenge siden Tangvall sa farvel til slekten von Krogh. Den daværende hoffjunker solgte gården i 1759 — to år efterat han fra Bambleske kompani var blitt forsatt nordover. Og mange, mange år er gått. Men ennu lever minnet om von Kroghene på Tangvall. Folk i grenden vet ennu å berette om de høie herrer som en gang residerte på gården. Det er særlig hoff­junkeren tradisjonen bærer bud om — saktens på grunn av hans fornemme titel. Om hundre år er all ting glemt, sier et gam­melt ord. Men det er altså gjort til skamme her. Næsten to hundre år er gått siden von Kroghene levet på Tangvall, men ennu har de ikke sluppet taket der borte.