Litt fra Skiens ældste historie ned til

1500-tallet.

Av Alexander Bugge.

 

Om nogen av vore gamle byer, særlig om Nidaros, Oslo og Bjørgvin, fortæller sagaèrne at de er grundlagt av konger. Andre byer, Tunsberg f. eks., har ingen slik kon­gelig grundlægger, men er vokset frem av sig selv. Slik er det ogsaa med Skien eller Skiða, Skíðan. som bven blir kaldt paa gammelnorsk. Skiðan er egentlig et elvenavn. Vi finder det igjen flere steder i Norge; Skien heter saa­ledes en bæk som kommer ut i Laagen i Lesje. Det betyr egentlig .. et stykke av en kløvet stok, fjæl - vi har endda ordet i " vedski"-; det har kanske fra først av været navn paa Hjellevandet og Bryggevandet hvor elven av en odde blir kløvet i to; men siden er det blit navn paa byen som reiste sig der. Paa samme maate er Skiða ogsaa andre steder blit gaardsnavn (f. eks. Sky paa Brunlanes som omkr. 1400 er skrevet i Skidhunni).

 

Ingen kan si naar og av hvem Skien er grundlagt. Byen er vokset frem av sig selv, fordi fossene gjorde at alle varer her maatte lastes om og transporteres landeveien om de skulde videre til bygderne rundt Nordsjø og til Tele­marken. Omegnen av Skien, især det rike, frugtbare Gjer­pen, har derfor været et mittpunkt for handel og omsætning og et kulturcentrum i aarhundreder, ja, i aartusener før Skien blev by. Derom vidner bl. a. den rad helleristninger som vi har rundt Skien fra Fossum i vest til Løberg i øst. To av dem ligger nu paa byens grund. Den ene er like ved veien op til Mæla og den anden er paa Vattenberg nær den nye jernbanestationen. Helleristningene er fra en tidlig tid av bronsealderen som regnes fra omkr. 1800 til omkr. 500 f. Kr.; de er det første forsøk av vore forfædre paa at uttrykke sine tanker i ord og billeder. Men derfor burde de ogsaa vernes om og fredes. Det er ikke mange steder i Norge der det paa et litet omraade findes saa mange helleristninger som rundt Skien. Kunde de ikke bli Historielagets eiendom ?

 

En række gaardsnavn rundt Skien som Mæla, Hyni, Gjerpen, Frogner, Sølen, Men og Limi hører til de ældste i landet og er ældre end vor tidsregning. De er alle, saa nær som Frogner, sammensat med vin, et ældgammelt o1d som betyr "græsgang". Frogner (opr. Fraunar) hetvr "frugt­bar, gjødslet mark". Vin-navnene utgjør det ældste lag av gaardsnavn i Norge. Fra de første aarhundreder av vor tidsregning er rimeligvis navn som Fossum, Falkurn o. fl. Det er ogsaa i Gjerpen gjort en række fund fra stenalde­ren og inde i Skiens by er det fundet en skraper av flint, saa det har visselig bodd folk her omtrent saa længe som det i det hele har været folk i Norge. Ogsaa fra bronsealderen er det gjort fund i Gjerpen, saaledes er det paa Menstad bruks grund fundet en bronsecelt (enslags øks); den er merkelig derved at træskaftet delvis er bevaret.

 

I folkevandringstiden da de germanske folk trængte ind over Romerrikets grænser og grundet nye riker paa dets grund, var ogsaa norske høvdinger med paa færderne mot svd. Vi kjender saaledes en norsk konge som ikke usandsynlig har hørt hjemme i Grenland, han kom ved aar 500 til Theodorik den store, Østgoternes konge, som vandt Italien. Rodwulf (Rodulv) eller Rolv var hans navn. Dengang maa det bl. a. ha. bodd høvdinger paa Lagmandsgaarden like utenfor Skien, hvor nu konsul Holta bor. Vi har fra denne tid et rikt og merkelig gravfund fra Lagrnandsgaarden. i en ødelagt rund gravhaug som alt ved sin størrelse kjendegav sig som en høvdingegrav (den var omkr. 13 meter i tværmaal) fandt avdøde ingeniør J. Christie, den daværende eier av Lag­mandsgaarden, i 1883 følgende saker: 1. en spænde av bronse, 2. en pincet av bronse med en bevægelig ring i bøilen, 3. et stykke av et tveegget sverd med usædvanlig bred, men tynd klinge, 4. to spydspisser av jern, 5. to ufuldstændige spydblad av jern, 6. forskjellige forrustede jernstvkker, bl. a. beslag til trækar, 7. stykker av brændt ler, 8. ubrændte ben, mest av menneske og en hestetand, 9. stykker av træ, delvis forkullet og 10. en spiralfingerring av guld med to omganger. -- En mand som i graven har hat med sig sverd og spyd, maa ha været en kriger; men bare høvdinger fik hester med i graven og har fingerringer av guld.

 

Efter stedsnavnene at dømme er Solurn en noget yngre bygd end Gjerpen. Det er ingen gaardsnavn der som er sammensat med vin. Solum er like ens som Fossum og Falkum sammensat med heimr "hjem, bosted". Men ogsaa

i    Solum maa det i folkevandringstiden ha bodd høvdinger. Det merkeligste fund fra denne tiden er gjort paa Søtvet. Det er fra omkr. 600 e. Kr. og synes at ha tilhørt en kvinnegrav. Mellem de saker som blev fundet her, er bl. a. stykker av en spænde av forgyldt sølv, som oprindelig har været omkr. 12,5 cm. lang. Den er delvis prydet med nielloornamenter og har hat 4 indfattede granater; nu er bare én tilbake; av sølv forgvldt er ogsaa en knap til en hekte­spænde. Videre blev det fundet en liten glat sølvring, og et litet tyndt, flathamret guldstykke, 10 glasperler, 3 bronsenøkler og et glasbæger. En kan se at bægeret har været brutt i 3 stykker, men at de er blit føiet sammen  igjen paa den maaten, at det har været paanaglet forgyldte sølvbe­slag rundt om karret nedenfor dets rand og tvers over bruddene. De merkeligste stykker som blev fundet paa Søtvet er dog to guldbrakteater (saa kaldes barbariske efterligninger av østromerske guldmynter; de blev brukt som hængesmyk­ker). De to brakteaterne fra Søtvet er aldeles ens; vi ser et menneskehode over et firføddet dyr med horn, opstaaede ører og hale. -- Det er tænkelig, at det skal forestille Guden Tor og én av bukkene hans. -- Paa begge sider av hodet er det en inskrift med runer som Sophus Bugge har læst saaledes: o n l a   e l w a. Onla forklarer han som et mandsnavn som i historisk tid het Aale, elwa betyr mulig "gulbrun". Indskriften skulde saaledes bety "Aale den gul­brune".

 

Det er tænkelig «at en høvding fra Søtvet i folke­vandringstiden har været i Sydeuropa og der faat gjort disse brakteaterne, som han siden har hat med sig hjem og git til sin hustru. Ialfald viser dette fundet, at det ved aar 600 har bodd storhøvdinger, rimeligvis konger, paa Søtvet. Hos smaafolk hadde ikke kvinderne saa meget guld og solvstas. Solurn var endel av det gamle Grenland. Kong Rodwulf som kom til Theodorik den store, hersket bl. a. over Grannii (d. e. Grener eller Grenlændinger). Saa for­tæller ved aar 530 e. Kr. Østgoternes historieskriver Jordanes som nævner Grannii først mellem de stammer som Rodwulf sagde han hersket over; derefter regner han op Egder, Ryger, Horder og mulig Teler. En kunde giette paa -- men de er selvsagt uvisst --, at det er kong Rodwulf som eiet disse brakteaterne, og at han har bodd paa Søtvet. Ialfald tror jeg det er en dronning som ligger begravet der..             

Søtvet het oprindelig SuðerÞveit  "Sør-Tveiten".  Þveit er en almindelig endelse i norske gaardsnavn fra viking­tiden eller noget ældre; det hetyr noget som er avskaaret, gaard som oprindelig har været part av en større gaard. I den sydlige del av Solum ligger det ved siden av hverandre flere gaarder som har denne endelsen : Søtvet, Mel­tvet (d. e. MeðalÞveit den mellemste Tveiten ?), Rugtvet (d. e. den Tveiten, hvor det blev dyrket rug) og Bjørntvet (BjarnaÞveit, d. e. Bjarnes .Tveiten). En maa tro at disse gaardene engang -- før vikingtiden -- har været ett; det maa da ha været den største gaarden i Solum, netop den gaarden der skulde vente at høvdingen bodde.

 

I vikingtiden bodde det høvdinger, rimeligvis konger, paa en anden av disse Tveitgaardene, nemlig paa Bjørntvet. Alle som har været paa Bjørntvet, kjender de tre store gravhaugene dér. Det findes ikke mange større i Norge. De ligger i ret linje og lodret paa Skienselven. Tidligere, da det ikke var skog, men dyrket mark rundt dem, maa de ha. været synlige langt borte fra, saa alle kunde se at her hvilte det storhøvdinger. Jordet nedenfor den mel­lemste haugen kaldes endda, efter hvad konsul Holta med­deler mig, Byjordet, og en bakke litt nærmere Skien Bybak­ken. Selve Bjørntvet blev i middelalderen kaldt BjarnarÞveitarboer, "Bjørntvetbøen" Bjørntvet er vistnok i daglig tale blit kaldt "bøen" (eller senere "byen"), d. e. "storgaarden", et minde om at det her engang har bodd storhøvdinger. Nede ved elven nedenfor Bjørntvet ligger det en liten gaard som før var en del av Bjørntvet og som heter La­helle (opr. Laðhella). Vi har dette navnet flere steder i landet; det betyr "utskibningssted, lasteplads" og viser at det her som paa andre steder hvor vi har navnet, engang har været en liten handelsplads. I nyere tid har det ikke været nogen handel at tale om ved Lahelle. Men dengang da det bodde høvdinger paa Bjørntvet, var det anderledes. Navnet Lahelle maa stamme fra den tiden da det var lasteplass og utskibningssted for kongsgaarden paa Bjørntvet. Den gang hadde kongerne dér sine huskarler og det bodde mange folk dér. Paa sammo vis hadde de gamle gaardene paa den andre siden av Skienselven ogsaa sine landingsplasser og baatstøer nede ved elven. Menstad har oprinde­lig været landingsplass for Men og Borgestad for Borge. Menstad og Borgestad er begge sammensat med stöð, som betyr ,,baatstø". Disse navnene tyder dog ikke paa, at det har været nogen handel dér.

 

I førstningen av vikingetiden bodde da, tror jeg, kongerne i Grenland paa Bjørntvet. De har rimeligvis været efterkommere av høvdingerne paa Søtvet. Snorre fortæller i Ynglingasaga at Halvdan, farfar til Halvdan Svarte, blev gift med Liv, datter av kong Dag av Vestmare. -- Vestmare var navn paa kystlandet vestenfor Vestfold om Grenland (Langesundsfjorden). -- Men Dag har utvilsomt ogsaa her­sket over Grenland. Med Liv Dagsdatter kom Vestmare og Grenland til ynglingern, Harald Haarfagres forfædre, som grundet et stort rike i det sydøstlige Norge. Efter Halvdan fulgte hans søn Gudrød Veidekonge. Han hadde to sønner, Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte. Olav som var den ældste, arvet den sydlige delen av Vestfold Grenland. Det heter i Ynglingatal som blev diktet for Olavs søn, Ragnvald den hæderhøie, om Olav: ,,Olav fordum med vælde styret over Vestmars vide grund, guderne lik, og Grenlands fvlke”.

 

Dags æt hadde maattet vike for de mægtigere Yng­lingekonger. Men den var ikke utdød. Som saa mange andre steder i landet blev efterkommerne av de gamle fylkeskonger til lendermænd. De flyttet sit sæte fra Bjørn­tvet i Solum til Bratsberg i Gjerpen. Her levet omkr, 1100 den mægtige høvding Dag Eilivsson. Dag er et sjeldent navn. Det viser, at Dag Eilivsson har været en ætling av kong Dag av Vestmare. Vi tør tro at Dagsætten oprinde­lig ejet hele strækningen fra Bjørntvet og op til Gimsoø Mellem Gimsø og Bjørntvet findes det nemlig ingen gamle gaardsnavn. Gimsø hører til Solum og maa oprindelig ha været en del av Bjørntvet, ikke av Bratsherg. Her var det at Dag Eilivsson, rimeligvis omkr. 1100, grundet et nonnekloster av Benediktinerordenen. At det var Dag Eilivsson som grundet dette kloster, siges vistnok ikke uttrykkelig i sagaerne. Men hans datter Baugeid var abbedisse dér, og Gregorius, hans søn, blev i 1161 begravet paa Gimsø, saa klosteret er uten tvil stiftet av lendermandsætten paa Bratsherg.

 

Man mener i almindelighet at Skien skylder klosteret paa Gimsø sin oprindelse. Det tror jeg ikke er rigtig. Skien er kommet op av sig selv fordi alle varerne, som nævnt, maatte omlastes dér, og høvdingerne flyttet fra Bjørntvet til Bratsberg for at være nærmere det opvoksende lille strandsted. Dag Eilivssons æt utdødde i anden halvdel av 1100-tallet med Gunnar, søn av Gregorius Dagsson. Bratsherg med tilhørende gods kom nu under kronen og blev paa Haakon Haakonsens tid sæte for kongelige sys­selmænd. Første gang Bratsberg er nævnt i gamle brev, er i 1316, og da er det tydeligvis kongsgaard. Derved kom ogsaa den grund som Skien laa paa, under kronen. Helt ind i nyere tid eiet kongen al grunden rundt Skien, særlig ved bunden av Hjellevandet. Dette har vistnok hat ikke liten betydning for opkomsten av byen.

 

Første gang vi hører om Skien er i aar 1184 i Sverres saga. Det heter fra slaget i Norefjorden om i Heklun­gerne at de kastet brynestein som de hadde ført med sig fra Skien. Harðsteinn eller harðsteinagrjót som brynestein kaldes paa gl. norsk blir især utvundet i Eidsborg, anneks til Laardal i Vesttelemarken. I anden halvdel av 1100-tallet har Skien saaledes ikke bare været en by, men ogsaa staat i handelsforbindelse med Vesttelemarken. Næste gang vi hører om Skien er i 1205 da det fortælles at Gunne lange, en av Baglernes høvdinger, bygget to fartøier dér. Denne oplysning viser at det alt nu maa ha været endel baade av trælasthandel og skibsbygning i Skien.

 

By i retslig betydning var Skien endda ikke. Det fik sine første kjøpstadsprivilegier av Magnus Eiriksson den 16. mars 1358; de blev fornyet og utvidet i 1365 og 1371 og siden mange ganger av følgende konger. Skien hadde samme rettigheder som Tunsberg. I en optegnelse fra først­ningen av 1500-tallet heter det: "Efftir Tønsbergs priuilegier som Sken by och haffer da reckir dens Nering til Annesir (d. e. aaen Sire) som liggir imellum Hitterø, och Leste len". Indbyggerne i Tunsberg hadde, vet vi, toldfrihet helt til Sireaaen.

 

Om handelen i Skien i middelalderen vet vi ellers ikke stort. Hit kom like fra de ældste tider folk fra byg­derne ved Norsjø og længer oppe i Telemark med sine varer, handlet og kjøpslog. De lagde til med baatene sine i bunden av Hjellevandet. Her laa det en gaard som alt er nævnt paa 1300-tallet og som het Doelavik. -- Døllevig skrives den i danske brev fra 1500-tallet. -- Navnet betyr dølernes (eller teledølernes) vik" og er sikkert et minde om "dølernes" eller dalbøndernes ældgamle handel paa Skien. En anden gaard som flere gange er nævnt paa 1300-tallet er Gjestegaarden (Gestgarðr). Lagtinget brukte at holde møter dér saa det maa ha været en halvt offentlig bygning. Den maa ha navn efter "gjesterne" eller de frem­mede kjøbmænd som solgte sine varer her. Mulig har det ogsaa været deres gildehus. Fra endda ældre tid har vi et tilsvarende navn i Gjestvang (Gestvangr) i Nes paa Hedemarken. Her har rimeligvis fremmede kjøpmænd for henved tusen aar siden hat gilde og møtested i denne . centrale bygd ved Mjøsen. Trælasthandelen er ikke nævnt i de ældste fribrev for Skien; den var nemlig fri. Men den maa likevel fra gammel tid ha været en livsnerve for byen. I Skien blev alt det tømmer solgt som blev fløtet nedover fra Norsjø. Det var denne sædvane som i anden halvdel av 1500-tallet førte til at det blev fastsat at alt tømmer som blev fløtet nedover Skotfossen og Farelven skulde sælges og merkes ved Faret og at ingen hadde lov til paa egen haand at drage op til bygderne ved Norsjø eller længer oppe og kjøpe trælast der.

 

Om Skiens handel i middelalderen vet vi ellers litet. Men det lille vi vet, viser at trælasthandel var indbyggernes vigtigste næringsvei. 29. decbr. 1294 blev det ved Ravensere ved mundingen av Humber i England beslaglagt 30 frisiske og tyske fartøjer som agtet sig til Flandern, hvor Brügge dengang var den vigtigste handelsby nord for Aperne. Flandern var nemlig et fransk len, og det var krig mellem kongen av Frankrike og kongen av England. De fleste av de beslaglagte fartøier var lastet med bord og anden trælast. Nogen av dem hadde mulig hentet sin last ved Østersjoen. Men flere maa være kommet fra Norge som jo ogsaa laa nærmere for de frisiske fartøier. En av skipperne var saaledes raadmand i den frisiske by Stavoren og hadde i juli samme aar været i Tunsberg som utsending fra sin fødeby. En anden skipper het Evitot fra Frisland; hans last bestod av fururafter og brynestein, "hvilke varer tilhører hertugen, bror til kongen av Norge". "Hertugen" er hertug Haakon, den senere kong Haakon V, bror til Erik Magnusson. Skiens syssel hørte med til den del av Norge som han hadde i forlening. Brynesteinen kom, har vi hørt, fra Eidsborg og maa være ført til Skien og solgt dér. De ældste fribrev for Skien nævner ogsaa uttrykkelig at indbyggerne dér har ret til at handle med "hardstein". Vi kan da gaa ut fra, at den frisiske skipper ogsaa har hentet sin trælast i Skien. Men større fartøier kunde i den tid ikke komme saa langt op som til Skien. De maatte indskibe sin ladning længer ute ved fjorden. I almindelighet foregik dette ute ved Langesund. Porsgrund og Brevik hører vi ikke om fra middelalderen. Men Langesund er nævnt alt i et engelsk brev fra 1397 og var dengang for trælasthandelens skyld søkt av fartøier fra Frisland, Seeland og England. Naar Langesund blev ladested for Skien, da var grunden dertil at det ogsaa var toldsted. Paa Haakon V’s tid i førstningen av 1300-tallet blev det nemlig paa grund av den opblomstrende trælasthandel rundt om i landet op­rettet toldstationer hvor de utenlandske fartøier betalte told for at faa lov til at kjøpe trælast (1 skippund mel av hvert fartøi). Alle fartøier som vilde indover til mundingen av Skienselven, maatte jo forbi Langesund, saa det faldt av sig selv at de fortoldet dér. Dette forte da litt efter litt til at al trælast fra Skiensvasdraget, Bamble og Eidanger blev ført til Langesund og  utskibet dér. Peder Clausson Friis taler omkr. 1600 i sin "Norges Beskrivelse" om "den merckeligste oc naffkundigste Ladsted i Norrig, kaldis Langesund, i hvilken hvert aar ladis nogen hundrede Skib met Master, Spirer, Sparer, Deler, som udføris fra Skiene oc andre Stæder, langt offuen aff Landet, oc der sellis i Haffnen".

 

Langesund blev aldrig selv en by, men blev hare ladested for Skien. Vi har et vidnesbyrd om forholdet mellem Skien og Langesund i et brev fra Kristian III til Jacob V av Skotland (12. juli 1537). Det er et anbefalingsbrev for Reinold Myre "som bor i byen Skien ved. havnen Langesund”. Brevet fortæller bl. a. at Reinold Myre og hans to fæller Hæd Hædsson og Arnold Luckesen „i havnen ved hvilken de bor", hadde bygget et fartøi paa 200 læster, et for den tid at være temmelig stort skib. En kunde tro at Reinold Myre og hans to kompagnoner virkelig har bodd

i    Langesund. Men saa er ikke tilfælde. I 1528 kaldes Reygnolt Myhre oc Hædt Hædson  "2 kiøpmendt vtj Skien". Reinolt Myre er vistnok den samme som Reinolt Jonsson som efter 1550 var raadmand i Skien og i 1540 solgte gaar­den Knaggen der. Reinold Myre, Hæd Hædssøn og Arnold Luckesen har saaledes bodd i Skien, men bygget sit fartøi i Langesund som var Skiens havn. Langesund kom aldrig til at konkurrere med Skien, men vedblev at være utskib­ningsplads og toldsted, og endda i 1784 regner Løvenskiold i sin "Beskrivelse over Bratsberg Amt"  Langesund mellem Skiens "forstæder".

 

Skien blev i det hele forskaanet for den bitre kon­kurranse med ladestederne som paa 1500- og 1600-tallet forstyrret mange andre av vore byers rolige utvikling. Ogsaa her var det nok begyndelser til en slik strid, og tidligere end i nogen anden norsk by. Magnus Eiriksson forbød i 1371 „at nogen holder kjøpsted paa Gimsø, foruten saa meget som abbedissen skal kjøpe til klostrets ophold". Det var tydeligvis paa Klosterøen i ly av klosteret vokset op et litet handelssted som konkurrerte med Skien. Det fik dog ingen livskraft skjønt det endda omkr. 1400 synes at ha været litt handel dér.

 

Skien førte dog gjennem hele middelalderen en tem­melig ubemerket tìlværelse. Det var først paa 1500-tallet at byen begyndte at faa større betydning. Ved klosteret anla den tyske bergmester Hans Glaser ved 1540-tallet et smelteverk. Men det var et ubetydelig anlæg. Langt vig­tigere for byens opkomst var anlægget av sagbrukene. Det er jo ingen av vore byer i hvis nærmeste omegn det findes saa mange fossefald som ved Skien. De gjorde Skien til det første større industricentrum i vort land. i 1520-aarene var de første vandsager sat op i Norge. De ældste vi kjen­der, var ved Bergen som stod i livligst forbindelse med utlandet, og derfra bredte de sig snart til Østlandet. Den første sag vi hører om i nærheten av Skien, blev bygget av en tysker Frants von Hall ved Hellestvet i Bamble. Det er dog sikkert ikke den ældste sagen i distriktet. Hel­lestvet ligger ovenfor Herre og paa Herre var det ogsaa alt paa 1500-tallet flere store sager som vistnok er ældre.

 

De ældste sag-bruk -- eller "sagmøller" som de kaldtes -- like utenfor Skien laa som det heter i gamle brev "paa Bollefos og Døllevig" (det før nævnte Dølevik) ved bunden av Hjellevandet, det senere Laugstol bruks vandindtak. Men ogsaa paa Klosterlandet kom det tidlig saghruk. De blev bygget paa kronens grund; de som leiet grunden, maatte selv opføre sagen og betale en aarlig avgift til kro­nen, og desuten faldt sagen ved leierens død tilbake til kongen. Men snart blev det saa fuldt av sager ved fos­sene, at det for at skaffe mere plads blev mineret eller "brændt" nye vandrender dels ved Dølevik og dels paa den holmen som nu kaldes Broerne, men før blev kaldt Eid. Her blev det i anden halvdel av 1500-tallet brændt ut ikke mindre end 8 vandrender. Vi har i dem de ældste ingeniørarbeider i vort land. Et endda større ingeniørar­beide blev utført i 1578 da en mand ved navn mester An­ders bygget en dæmning ved Skotfos for at tømmeret let­tere kunde fløtes ned gjennem den og vandtilførselen til saghrukene længer nede kunde bli regelmæssigere.

 

Alle disse vandbygningsarbeider har tydeligvis vakt opsigt. Peder Clausson fortæller om Skien, at byen ligger ,,paa den østre Side ved Elffuen, der som den ved en Fos falder neder for en Klippe, huilcken Klippe er mangesteds igiennem huggen saa at Vandet løber der igiennem, som igiennem lange Render, oc neder paa dens Sage-querner, hvilcke de hafue en gandske Hob staaendis der for Byen". Sagbruksdrift blev nu ved siden av trælasthandel den vigtigste indtægtskilde for Skien. I 1585 brukte kronen selv 3 sager ved Skien og 1 paa Herre. Desuten leiet den bort 13 sager ved Skien (derav 1 paa Klosterlandet), 4 paa Herre i Bamble, to paa Omdal i Mælum, 1 paa Mørland og 1 paa Helle i Sannidal, 1 paa Aas i Gjerpen og 2 i Brunlanes (ved Hallefossen som hørte til Klostergodset). Desuten var to sager en del av lagmandens indtægter. Lag­mand i Skien var ved denne tid den danskfødte Pros Lauritssøn Hørby. Han hadde desuten paa sin egen grund utenfor Skien bygget en sag.

 

Av de andre sagene ved Skien var én leiet bort til borgermester Jørgen von Ansbach, én til den anden borgermester Peder Skriver, én til byfogden Christen Kotte, én til raadmanden Jørgen Pederssøn, far til Peder Jørgens­søn, som senere blev borgermester i Skien og tilslut lag­mand i Oslo og ogsaa selv leiet en sag. Men sagleierne var videre de to raadmænd Søfren Nilssøn og Verner Hen­rikssøn.

 

Disse mænd utgjorde i 1580-aarene bypatriciatet i Skien. Den rikeste mand i byen ved denne tid var bor­germester Jørgen von Ansbach. Han var rimeligvis født i Ansbach ved Nürnberg i Bayern, men hadde som saa mange andre utlændinger bosat sig i Skien. Han fik i 1559 "livs­brev paa kronens sagmølle paa Bollefos og Døllevig” og har vistnok brændt én av vandrendene dér. Samtidig blev han forlenet med Gimsø kloster og fik brev paa kro­nens sagmølle ,,udi Klosterfossen paa Klosterlandet”. Men han skaffet sig ogsaa eiendommer andre steder, dels i Landvik og i Fjære sogn paa Vestagder og dels i Hardan­ger. I fortegnelsen over ,,Ledingspenge aff Skien by” 1596 anføres "Salig Jørgen Ansbachs gaard", hvorav hans arvin­ger betalte 18 skilling eller et tre gange større beløp end nogen anden borger svaret; ved den tid var boet altsaa endda ikke skiftet og Jørgen von Ansbach maa være død ikke længe i forveien. Jørgen von Ansbachs døtre var gifte med Søfren Nilssøn, Peder Jørgensen og Paul Proder­sen som ogsaa var raadmand og trælasthandler. Søfren Nilssøns hustru blev efter mandens død omgift med Engel Jenssøn som var raadmand og trælasthandler og i 1603 blev lagmand i Skien. Verner Henrikssøn som vi for har nævnt, var gift med en datter av Søfren Nilssøn.

 

De mest formaaende mænd i Skien var saaledes indgiftet med hverandre. De fleste av dem var vistnok av fødsel utlændinger. Folk fra alle kanter søkte til den opblomstrende by, svensker som Henrik Quante eller Quinque, som i 1559 leiet en av sagene ved Bollefos, og Frisere som den før nævnte Hæd Hædsson. Mænd som Reinolt Myre og Arnold Luckesen har uten tvil ogsaa været utlændinger og likesaa Hans Pipping som var raadmand og leiet en av kronens sager. Karine Hollænder som nævnes mellem trælast­handlere i Skien i 1585, maa være enke efter en hollandsk kjøbmand, Sander Schotte har derimot, som navnet viser, været Skotlænder. Dansker var det selvsagt ogsaa mange av. En borger i Kjøbenhavn ved navn Rasmus Villumssøn og hans enke efter ham leiet endog én av kronens sager ved Skien og hadde "brændt" vandrenden dér. Nogen var kommet til Skien som tjenere hos lensherren paa Bratsberg, f. eks. Anders Holst som først hadde været "karl" hos Erik Brockenhus og siden blev foged i Bamble og samtidig var trælasthandler; hans sønnesøn var vistnok Anders Jakobssøn Holst som var sorenskriver i Vesttelemarken. Ogsaa utenlandske adelsmænd bosatte sig i Skien. Mellem dem var friseren Knut Knutsson som blev gift med en datter av lagmanden Pros Lauritssøn Hørby og arvet lagmandstolen efter sin svigerfar, men blev avsat i 1603. Av mænd av bondeæt var det derimot faa som nedsatte sig i Skien. Mellem trælasthandlere her i 1599 nævnes Hans Jamsgaardt. Tilnavnet synes at vise, at han hat været fra Jamsgard i Vinje. Han er det eneste eksempel jeg kjender. Mange av de mænd som drev trælasthandel i Skien, hadde der­imot oprindelig været haandverkere eller drevet andre sysler. Olav Skrædder leiet saaledes i 1559 en sag ved Dølevik sammen med Henrik Quinque. Tarald Skrædder var mel­lem de større trælasthandlere i 1585 og raadmanden Jon Skrædder i 1599. Videre kan nævnes Hans smed og Jan falkefænger (det kom paa 1500-tallet ikke faa hollandske falkefængere til Norge). Jost bergmand blev siden til ,,Jost paa torvet”. Mellem dem som drev handel i Skien, var det ogsaa kvinder som Karine Hollænder i 1585 og Bodil Ver­ners (d. e. enken efter Verner Henrikssøn) i 1599.

 

Det var saaledes et broket og kosmopolitisk samfund som levet i Skien i slutten av 1500-tallet. Socialt høit hævet over borgerne i byen stod lensherren paa Bratsberg. Dog drev ogsaa enken efter Henrik Brockenhus, fru Dorthe  Juel, trælasthandel. Derimot var det ikke litet selskapelig samkvem mellem de rike kjøbmænd i Skien og de mange mænd av lavadelen i byen og omegn. Trælasthandelen som de alle -- til og med lagmanden -- var interesseret i, bandt dem sammen. Foruten Pros Lauritssøn og Knut Knutssøn, hans svigersøn, maa fra 1590-aarene nævnes den rike og indflydelsesrike Peder Ivarsson Jernskjeg paa Fritsø, Nils Mund til Jomfruland som blev gift med en anden datter av Pros Lauritssøn, Nils Lystrup og riksraaden Laurits Lystrup som begge hadde eiendommer i Bamble eller Sannidal. Især stod mænd som Jørgen von Ansbach, Peder Jørgensen, Engel Jenssøn og Verner Henrikssøn disse kredser nær og var bl. a. hyppige gjester paa Fritsø. Det er ogsaa ganske interessant og vidner om social opdrift at efter adelsmænd som Pros Lauritssøn og Knut Knutssøn naar mænd av borgerklassen som Peder Jørgensen og Engel Jenssøn frem til lagmandsstillinger. Ogsaa presterne i Skien og nabobyg­derne var gjennem trælasthandelen knyttet nær til byens økonomiske interesser. De hadde næsten alle selv sagmøller og solgte rundlast og deler til de Hollændere og andre utlændinger som kom til Skien for at handle. Og handelen med utlandet var ikke liten. Henved 200 fartøier blev hvert aar utklareret ved Langesunds toldsted. Utførselen bestod for størstedelen av trælast især sagdeler, men ogsaa av master, spirer, smaa bord av løvved til tønder og kar, "begerholt" (emneved til mindre trækar), aarer (især av ask), lindebord, barlind og ekeplanker, Ved siden derav utførtes det litt skind og huder. Av skindvarer (især maar og gaupe) kom det nok endel fra Telemarken, men det meste forbeholdt kongen sig.

 

 

Anmerkninger og tillæg.

 

S. 6.         Fossum og Falkum er likesom Solum, som prestegjeldet har navn efter, sammensat med heimr „hjem, bosted”. Fossum (Forseimr) har navn efter en fos i Falkumelven. Historisk merkeligere er navnet Falkum, som i gamle dager het Folkeimr. Første led i dette navnet er rimeligvis Folka, det gamle navnet paa Falkumelven. Et slikt elvenavn Folka kjender vi ogsaa fra Id. Derav forklares gaardnavnet Folkeset i Id (ved en elv som kommer fra Folkevandet og ved hvis utløb det ligger en plass Folkaaen). Elven har da faat sit navn, Folka fordi den er en gammel folkegrænse. Hvis denne for­klaring er rigtig, maa Falkumelven i gammel tid ha dannet grænsen mellem Gjerpen og Solum. Nu hører ogsaa et par gaarder paa vestsiden av Falkum elven til Gjerpen. Men dette er rimeligvis ikke det oprindelige. Navnet Falkum gaar tilbake til de første hundredaarene efter vor tidsregning. Ved denne tid var altsaa indbyggerne i Solum og Gjerpen to forskjellige folk. Solum hørte, maa vi huske paa, med til gamle Grenland. Derimot hørte Gjerpen, eller Hofund (det er "landet som hæver sig") som det oprindelig het, nærmest sammen med Vestmare. Alt tidlig i folkevandringstiden er dog sikkert bygderne her kommet under de samme konger.

 

Fra tiden, efterat bygderne paa begge sider av Skienselven og Frierfjorden var samlet til ett rike, er vistnok navnet Hærøen (hærøia) som nu er navn paa halvøen mellem Gunneklevfjorden og Frierfjorden. Disse to fjordene har dog i ældre tid staat i forbindelse med hverandre ved et sund tvers over halvøen. Vi finder det samme navnet, Herøy, flere steder i Norge, bl. a. paa Søndmør og paa Helgeland i leden utenfor det gamle høvdingesæte Tjøtta. Det er rimeligvis sammensat med herr „hær”, som især blev brukt om en skipaherr "flaate". I gamle dager da farvandet ikke var saa grundt som nu, kan Hærøen vel ha tjent som samlingssted for flaaten, naar kongerne paa Grenland og Vestmare fór i viking eller skulde i strid med grannekongerne. Like overfor i Solum er det et sted som heter Knardal, av gl. n. knorr (gen. knarrar). Saa kaldtes nogen større fartøier som var bredere end langskibene og mest blev brukt paa handelsfærder. Stedet har vel faat navn fordi han­delsskibene i vikingtiden brukte at lægge til her og ta ind sin last.

 

S. 9 f.      I Eidanger er det ogsaa en gaard som heter Bjørntvet, den ligger ikke langt fra mundingen av Skienselven. Denne gaard har ogsaa i gammel tid hett BjarnaÞveit. Jeg tror dog ikke at den og Bjørntvet i Solum oprindelig har været samme gaard. Snarere har Bjørntvet i Eidanger oprinde­lig hørt sammen med nabogaardene Jønholt og Bjerketvet. Det maa tidlig ha været livlig færsel og trafik paa disse kanter og alt i vikingtiden ha gaat vei fra mundingen av Skienselven og over til Eidangerfjorden. Derom vidner et gaardnavn som Gata i Eidanger. I biskop Øysteins Jordebok blir det skrevet  i Gautunni, i Gatunni, som er dativ i bestemt form av gata "vei". Gata har faat sit navn fordi gaarden ligger ved den gamle hovedveien; navnet er sikkert fra vikingtiden, om det ikke er ældre.

 

S. 12.       Gaardnavn viser ogsaa at trælasthandelen er gammel i bygderne rundt Skien. I Bamble er det en gaard som heter Masterød; navnet kommer rimeligvis av at det i skogen der har været hugget mastetømmer. Biskop Øysteins Jordebok nævner under Solum kirke et sted som heter i SkiÞtwidadale; første led er gen. av skipviðr "planke, bord til skipsbygning”. Navnet sigter til at det blev hugget skipstømmer dèr. Begge disse navnene er ialfald fra 1200-tallet.