BEMERKNING TIL NAVNET TELEMARK.

(Av et brev til konsul H. H. Holta).

 

Svinevold st., Jarlsberg, 9/12  1918.

 

Hvad den av Dem foreslaatte forklaring angaar,[1] da kan jeg huske at fhv. rektor Coll i sin tid var inde paa det samme og skrev til mig derom fra Arendal; han mindet om ÞaliR i en gammel norsk runeindskrift, som av Sophus Bugge vistnok er forklart som en mand som bor i tolle- eller furuskog. At anta denne forklaring av navnet Telemark er imidlertid ikke tilstedelig, da de ældre skriftformer, som det ogsaa fremgaar av Deres anførsler, gjennemført har enkel l, og imot 1300- og 1400-tallenes former, hvorav ogsaa 1400-tallets avgjort overveiende har enkel l, har 1500-tallets former med dobbelt l intet at si m. h. t. oprindelsen. Det forholder sig ganske ret som De har iagttat, at navnet i Grenland tildels uttales med lang l, saaledes har jeg fra Holla tellämärkä og f. eks. fra Porsgrund tellamarka, mens jeg længere op i Grenland, f. eks, i Sauherad noterer telmar’kn og denne sidste uttale finder en ogsaa længere nord i Øst-­Telemarken (f. eks, om jeg husker ret, Tinn) og vel tildels og­saa i Vest-Telemarken v. s. av telmarkji, som vel i Vest-Telemark er den sedvanlige uttale. Formen telmar’kn med hovedtone paa andet sammensætningsled, maa ganske naturlig ha saavel kort vokal som kort konsonant i I. sammensætningsled, og denne forlikes særdeles vel med et gammelt Þela, som har hat kort vokal + kort konsonant. Telmarkji i Vest-Telemark henpeker ogsaa, som ogsaa De sier, paa det gamle Þela. Hvad endelig uttalen tellamarka angaar, da beviser den intetsomhelst om at der engang i I. sammensætningsled har været ll. For­holdet er det samme som naar landsmaal sÞela i de ytre egne heter sÞellä, sÞeila, men i Sauherad sÞela, i Tinn sÞalå, i VTel sÞela, sÞila; og her er det sikkert oprindelig kort l (smlgn. tysk sÞielen). Dertil kommer saa at folkenavnet teler jo i gammel og ny tid har én l. Det blir derfor ingen anden antagelse mu­lig end at Þela, Þila er den gamle genitiv i flertal av folkenav­net Þilir; men naar dettes oprindelse videre skal forklares, be­finder man sig mere eller mindre paa gisningernes omraade men Hesselmanns og Bugges forklaringer synes mig noksaa plausible.

 

OLAI SKULERUD.

 



[1] Se H. H. Holtas art, foran,