HJELLEN

Dette karakteristiske strøk bestod mest av småhus på begge sider av den trange Hjellegate, som fra foten av Prestebakken strakte sig sydover langs Hjellevannet helt ut til pynten ved Offenbergberget. Der var ca. 50 matrikkelnummere, og det vilde bli for vidtløftig å omtale alle disse, om enn flere av husene der var ganske pene.

N. Kittilsens og A. Bruuns huser, som vi har nevnt for, flankerte inngangen til strøket. Ved siden av Kittilsens nr. 108 lå nr 109, som fra 1823-­56 eides av Peter Feilberg, derefter av farver Gunder Halvorsen Dahl, far av Theodor Dahl, som fortsatte farens forretning. Th. Dahl har således i hele sitt liv bodd på samme sted, der nu forretningen drives av hans sønner.

Neste gård er nr. 110, som ved skjøte 1850 gikk fra Anne Alette Hyll til Birthe Kristine Amundsen, og i 1856 til kjøpmann Fredrik Amundsen, som er far til den senere tollkasserer i Skien Augun Amundsen. Det neste hus nr. 112 eides fra 1856 av brennevinshandler Mads Pedersen, hos hvem som før nevnt den senere grosserer Hans Andersen begynte som betjent.

Østenfor alle de her nevnte hus lå der ved elven en jordstrekning som eides av byen. Nedkjørselen til denne var særlig fra nr. 53 b (Nils Larsens butikk). Her, likesom ved Mudringen, hentet innbyggerne sitt vann, de hadde ikke annet vann, og fra disse steder måtte man kjøre vann i tilfelle av brand. Om vannet blev mere eller mindre forurenset fra alle uthusene utover, som lå langs vannkanten, fikk man finne sig i. Det var først i 1863 at byen fikk sitt vannverk (ved stadsingeniør Arnold).

På vestsiden av gaten lå nr. 111, som ved skjøte 1850 gikk fra Ludvig Ludvigsen til tollrorskarl Jørgen Ditlefsen. Denne kom til Skien som snekkersvenn fra Ny Hellesund, til den kjente snekkermester Ole Nielsen, hvis svigersønn han blev. (Som vi har hørt før, var Ole Nielsen sammen med Feilberg og H. Bøttger om å stifte Skiens Tegneskole). J. Ditlefsens sønn Didrik flyttet til Porsgrunn, hvor hans datter Marianne ennu lever. Ditlefsen bodde altså ved siden av Anthon Bruuns have, og han beklaget sig over at A. B. engang lot sette opp et høit gjerde like for et av Ditlefsens vinduer. Det neste hus er nr. 113 b, som 1855 gikk fra jomfru Alette Hyll til maler Evensen, som i mange år var lærer på den tekniske aftenskole, 1857 fra denne til skomaker Julius Hessler, som var en kjent byoriginal blandt de mange slike, hos ham bodde også skomaker Papst. Huset, som var i 2 etasjer, gikk i 1880 til politibetjent C. Christensen (den ene av byens 3 ordenens oprettholdere). Denne gård lå ved Brendelbakken, som førte op til Lunde, og på den andre siden lå nr. 114, som i 1821 eides av kjøpmann Johan Brendel. Denne må ha vært en eiendommelig person, da jo H. Ibsen benytter hans navn til den snurrige livsfjerne figur Ulrik Brendel i Rosmersholm. Johan Brendel blev iallfall umyndiggjort i 1837 med boktrykker P. Feilberg som verge. Feilberg bodde altså da i nr. 109.

Brendelbakken må før ha hett «Vanngaten». Løvenskiold nevner en gate ved det navn, og i taxationsprotokollen av 1767 er nummerne til Vanngaten 139, 140 og 141, men disse nummer fins bare i Brendelbakken. Den gikk fra Lunde rett ned i elven, og var meget bratt.

Ytterst på odden lå nr. 102-103, som i 1830 gikk fra madam sal. Altenburg til Knud Ibsen, 1837 til Henrik Offenberg, 1853 til Thomas Offenberg, 1879 fra dennes enke Gjertrud til Thorvald Offenberg, som var den første tannlæge i Skien. Dette er den eiendom som Skiensvassdragets fellesfløtningsforening nu eier.

En annen eiendom herute av betydelig interesse er nr. 348, som i 1830, likesom den nettop nevnte nr. 102, gikk fra mad. sal. Altenburg til Knud Ibsen, og i panteregistret er betegnet som Brennevinsbrenneriet på Lundetangen. Madam Altenburg fikk senere eiendommen tilbake og skjøtet den i 1840 til Christopher Myhre og Teleph Stub Plesner. Senere eiere er S. Munk & Co., E. Jonassen, P. E. Nerdrum og Halvor Paulsen. Dette er det nuværende Lundetangens Bryggeri.

Her kan samtidig nevnes en annen eiendom som i 1881 blev erhvervet av E. Jonassen og som senere gikk over til samme bryggeri, nemlig Lundegaten nr. 94, naboeiendom til den her omhandlede. Denne gikk i 1799 fra Hans Chrystie til Bernt Grubbes enke Margrethe Marie Ramshart, i 1852 ved auksjonsskjøte til skreddermester A. C. Lunde, 1856 til Erik Hansen, og endelig som nevnt 1881 til E. Jonassen. Datter av Bernt Grubbe, Karen Jacobea Grubbe, bodde her og har vel eid huset, og hos henne var det at rektor Knut Ramshart Ørn bodde til sin død i 1843.

Hjellen var for det meste bebodd av arbeidere som var ansatt i fløtningens tjeneste. En del av dem var efter den tids begreper ganske velstående, men så arbeidet de også sent og tidlig. Husene lå klint inn til hinannen, de fleste uten gårdsrum, langs Hjellevannet og opefter lia mot Lunde, med adgang derop gjennem bratte bakker eller trange smaug, som Brendelbakken, Styrabakken, Grisegangen, Munkesmauget o. fl. Foruten sin egentlige håndtering drev mange av Hjelleboerne også med losjihus hvor telemarkingene gjerne tok inn når de var i byen med sine produkter. De mest kjente av disse losjihus var Bjerks enke, Falkums enke, Ditlefsens enke, Amundsen og Dahl. Foruten disse steder for husly og bevertning var det i Hjellen 5 utskjenkningssteder for brennevin. I flere av disse blev gulvet i skjenkelokalet strødd med sagmugg, som om kvelden av gjestene blev dekorert med brune rosetter, når de efter endt arbeidstid stakk innom og tok sig en dram eller to, og med en avbrukket krittpipe eller en tobakksbuss i munnen drøftet dagens begivenheter. Politiske spørsmål eksisterte ikke dengang blandt folkets brede lag.

Min hjemmelsmann hvad Hjellen angår, er farver Th. Dahl, og han forteller: Som et kulturbillede fra den tid kan nevnes at når vi guttunger fikk se en telebonde i sin vakre nasjonaldrakt, kort, hvit vadmelstrøie, knebenklær, mønstrede strømper og utskårne sko, 1øp vi i flokk efter ham og ropte: Smørbone, Grautebone, Klibone o. s. v. Som regel var de fleste forstandige nok til ikke å ta nogen notis av oss, men det hendte en og annen gang at en slik bonde i ergrelse snudde sig om og satte efter oss, og da blev det naturligvis vill jubel blandt guttepøbelen. Hjellen var Skiens Vika, og Hjelleguttenes største høitidsdag var 17. mai. Da blev det fyret i Hjellegaten mot vannet fra kl. 3 om morgenen til langt på formiddagen med kanoner, fra "Pølsa» til små pistolløp.