TATERBAKKEN

Vi skal nu ta alle gårdene i Taterbakken, som den het den trange gaten som gikk nordover fra hjørnet ved Thommesengården. og begynner med Schaanninggården, som ikke må forveksles med gården av samme navn nede i Fiskerslepet.

Schaanninggården eller Hundevadtgården hadde matr. nr. 64 og lå rett overfor nr. 65. Den gikk i 1834 ved skjøte fra Christian Hundevadt til Simon Jynge 1848 til læge Johan J. L. Schaanning, efter branden av arvingene solgt til boktrykker Chr. Pedersen, nu «Vardens» gård.

Schaannings gård var meget stor, i to etasjer, og der bodde den gamle enkemann nokså ensom og optatt med sine mange gjøremål, han var i sine eldre år vesentlig forretningsmann og skibsreder. Han var byens stortingsmann 1871-76, og en høit aktet og dyktig mann, som ved sin død efterlot sig en betydelig formue.

Doktor Schaanning (1818-1889) var gift med Betzy Lovise Bruun (1813-­54). De hadde følgende barn: Per, overingeniør i veivesenet, f. 1843, Johan C. B. (1845-1912), sogneprest i Svelvik, Jens Schou Fabritius (1851-1919), sorenskriver i Egersund og Molde, Lovise, f. 1853, g. m. apoteker Martin Walther, Gustav Adolf Lammers (1854-88), apoteker.

Til gården hørte en stor have, hvorfra jeg særlig husker et lysthus oppe i et svært tre.

Bakken ned til Prinsens gate, det nuværende Skistredet, kaltes også Hundevadtbakken efter den tidligere eier av den her omhandlede gård. Ovenfor Schaannings gård kommer nr. 143, en nokså liten gård, som har hatt følgende eiere: skjøte 1825 fra Jacob Bøysen til Bøye Ording Bøyesen, 1852 til Petter Offenberg, 1855 urmaker Lars Andersen, sorn eide huset til branden 1886 og hadde sin forretning der, og denne var meget søkt i eldre tid.

Lars Andersen (f. 1829, d. 1893) og Gunder Olsen på Snipetorp var lenge byens eneste urmakere, senere kom Løvseth (i Hjellen), Søgaard og Svennungsen. Andersen hadde vært i lære hos gamle urmaker Kvarme i Skien, som var litt av en tusenkunstner, han laget bl. a. et apparat til å måle vannføringen i Klosterfossen. Et par ord kan nevnes om konflikten mellem L. Andersen og postmester Dietrichson. Ved prins Oscars og prinsesse Sophies besøk i Skien i 1869 var Andersen med i vaktholdet, og Dietrichson vilde trenge sig frem, som embedsmann var han innbuden til å være med i lunchen i Latinskolens lokaler, men Andersen gjorde sin p1ikt og trykket ham tilbake, hvorefter Dietrichson kom til rent å ”skamfære” den plikttro vaktmann med sin stokk, med den følge at Andersen lenge måtte holde sengen. Dr. Schaanning var meget hjelpsom og snild mot Andersen under hans sykdom, og hjalp også til med å opsette forlikskontrakt mellem de to.

Det neste hus var gullsmed Smebyes (nr. 144 & 145), og det var heller ikke videre stort. Her hadde Smebye også sin forretning, inntil han flyttet denne ned i Ericksens krambodbygning ved Broenden. Smebye var en av byens mest ansette håndverkere. En sønn av ham er agent Bertrand O. Smebye, som blev gift med en datter av E. M. Olsen. B. O. Smebye har vært en kjent idrettsmann og skiløper.

Så kommer foged Blichfeldts hus, nr. 149, som var i to etasjer, og større enn de to foregående. Eiere før Blichfeldt har vært Michael Melsom, Jørgen Chr. Thomsen, og Nils Christensen, som i 1873 solgte gården ved auksjon til Blichfeldt. Peter Carl William Blichfeldt var født 1817 og blev foged i Bamble efter Quinsgaard i 1861, med bolig i Brevik, men bodde fra 1873 i Skien. Hans frue var født Finne, og av deres barn kan nevnes sakfører i Skien Fredrik C. Blichfeldt, g. m. Augusta Søeberg, og tre døtre, Elise, Julie og Benedicte (den sistnevnte er gift med den kjente danske kulturhistoriker professor Aage Friis). Til Blichfeldts hus hørte en liten tilbygning mot syd, hvor skomaker Mathisen hadde sin bolig og sitt verksted.

Huset nordenfor var en stor to-etasjes gammel tilsynelatende falleferdig bygning med en stor gårdsplass. Gården eides i sin tid av kjøpmann Simon Isaksen, men husker jeg ikke feil, var jeg i 1877 med min gamle lærerinne fru Myhre i gårdens annen etasje og hilste på fru Lammers, og vi så på Lammers malerier som der var hengt op på veggene.

Ovenfor dette skramlete hus lå Paul Knudsens hus, nr. 154, som han eide fra 1847. Her hadde Gjerpens Sparebank i mange år sine lokaler, og Knudsen var kasserer. Man begynte beskjedent i den tid, og slog ikke stort på.

Det neste hus var lærer Erichsens, som hadde stort gårdsrum og stor have. Denne støtte op til gatens siste hus på denne side, Eberhardts. I det hele var det vakkert inne mellem alle disse hus i dette store kvartal med alle havene, tilhørende de her nevnte hus, samt Chr. W. Eberhardts gård, Myhregården m. fl.

Så skal vi se på husene på vestsiden av Taterbakkgaten, idet vi igjen begynner nedenfra. Hjørnet var ubebygget, og den første gård på denne side var nr. 69, A. S. Christensens. Den gikk ved sk jøte 1793 til Realf Pettersen Ording, 1839 til Hans Melsom, 1870 til N. Cappelen og fra dennes dødsbo 1872 til dampskibsekspeditør Amandus S. Christensen, f. 1833, d. 1906. Denne var en meget betrodd og avholdt mann. Hans sønner er: Ernst, død ung som sakfører i Kragerø, Rudolf, som var disponent for Skien-Telemarkens d/s a/s, g. m. datter av agent Zachariassen, som før nevnt, Johan, død ung, og sakfører Amandus S. Christensen i Skien. På tomten står nu den såkalte Bragegården.

Neste hus, tett inn til Christensens, var nr. 147, som frk. Caroline Paus 1870 kjøpte av skomaker Peder Hansen. Frk. Paus hadde et lite melkeutsalg og hadde mange sikre kunder i denne bydel.

Oppe på hjørnet av veien til Lundedalen lå nr. 151, som gjerne blev kalt Bergegården efter eieren Søren Berg, som ved auksjonsskjøte 1832 overdrog den til Skiens kommune. Det var en meget gammel gård på to etasjer, som i sin tid var blitt benyttet til pikeskole, men også hadde gjort tjeneste som fattiggård. I 1876 innrettet imidlertid kommunen brandstasjon her, og forsynte i den anledning taket med et tårn. Den lå jo nokså høit så der var god utsikt over byen. Som brandstasjon måtte den vel iallfall være bedre enn den tidligere høist primitive nede i Mads Jacobsens hus i Kverndalen. Ja, man greide sig med enkle saker i gamle dager. Men så brente det også mere når det tok fyr i et hus. Bergegården lå like ved kjærgården.

Gjør vi så her en liten avstikker skråss over Lundedalsveien, blir vi godt mottatt av salmaker Juul, som eide og bodde i matr. nr. 155, som han kjøpte i 1868. Juul var en stor skøier, en av byens beste muntrasjonsråder, og benyttet enhver anledning til spøk og moro. Han var selvfølgelig meget populær.

Overfor brandstasjonen på hjørnet av Taterbakken og veien til Lundedalen (Hesselbergs gate) lå Lucas Thoresens pene hvitmalte hus, nr. 158, som bare hadde en etasje. Der bodde en tid fru Boeck, svigermor av presten Erichsen, men der var også butikk i gården, den eneste i hele Taterbakken, og i denne var ennu det gammeldagse sprinkelverk ved pulten mot publikum bevart.

Nærmeste nabo til Thoresen var Realf Ording. Det var nr. 160 som fra 1816 eides av skipper Herman Ludvigsen. 1874 gikk gården til skibskaptein Thomas Offenberg, og i 1857 kjøpte Realf B. Ording den. Han bodde der til branden 1886. Han var en god og ansett borger av staden, alvorlig å se til, vel noget av en original som så mange av slekten. Til Ordings eiendom hørte store uthusbygninger og en ganske stor have.

Det siste hus på denne siden av Taterbakkgaten var snekker Jonas Lindstads nokså uanselige hus.

Nu er vi nådd helt op til Li, og står rett overfor Norges Banks vakre bygning. Til venstre, vis-à-vis banken, har vi den meget store gård nr. 166, og det var hospitalet. Dette var en meget gammel gård. og er opført før 1800. Det var egentlig en parsell av en meget stor eiendom, nr. 360, som i 1830 gikk fra madame Altenburg til Knud Ibsen, 1838 til Nils Johnsen, Porsgrunn, 1862 fra O. P. Holm til Ole Andersen, og 1865 til Chr. H. Blom, som ved gavebrev 1875 overdrog den her omhandlede bygning til Skiens hospital. Skiens hospital er en meget gammel institusjon. Efter Løvenskiolds ”Bratsbergs Beskrivelse” var det kong Christian V, som ved dekret av 25. april 1663 gav det retten til å bære navnet Hospital. Den 22. juli 1766 blev grunnstenen lagt til den bygning som brente i 1886. Det var en en-etasjes bygning med 12 værelser, og med en gang midt efter lengderetningen. Utenfor gatedøren, som var midt på den lange bygning, stod i Løvenskiolds tid en bøsse, ”hvori veltænkende og gavmilde Givere ved indfaldende Lejligheder” ydet sine bidrag. Bøssen må være fjernet for lang tid siden. Derimot var der i Tollboden i Porsgrunn anbragt en annen lignende bøsse, som like til den siste tid har vært i bruk til innsamling av bidrag til Skiens Hospital. Hospitalet hadde i 1780 en kapital av 8936 spd. 0 mark og 11 skill., nu er kapitalen med legater kr. 72 000, og eiendommen har en takst av kr. 50 000. Retten til å bære navnet Hospital var av ikke liten betydning, idet det dertil var knyttet berettigelsen til bl. a. å oppehære straffebøter. I flere gamle forordninger skulde bøtene tilfalle nærmeste hospital. Nu er alle disse bestemmelser ophevet, bøtene går i andre kasser, ellers var det også andre ydelser, som imidlertid er falt bort.

Siden vi nu er ved Norges Bank, kan vi her meddele, at hovedeiendommen, nr. 167, som den ligger på, i 1830 blev skjøtet fra Hans Aagesen til Ole Larsen, og at den i 1843 gikk til Jørgen Johnsen Løve. Navnet Løve har en viss interesse, da det rimeligvis må stå i forbindelse med ”Løvestredet” (altså ikke Løgestredet, som det står på gamle karter), som var det gamle navn på Henrik Ibsens gate. Norges Bank fikk skjøte på tomt her 1846, og bygningen er opført efter tegning av Hother Bøttger.

Nord for banken har vi Limigården, den svære to-etasjes gård som ligger der den dag idag. Den hadde nr. 168 og gikk ved auksjonsskjøte 1821 til Chr. Bärnholdt, 1832 til Anders Pedersen Limi, og 1872 ved auksjonsskjøte til Samuel Chr. Stub Eberhardt, som da flyttet op dit fra byen med sin forretning. Eberhardt var en tykk, trivelig herre, og en velkjent skikkelse i byen. Han var en dyktig forretningsmann, og med sin frue, som var datter av Hermann Bagger, førte han et gjestfritt hus. De hadde fire sønner, Christian, g. m. Cornelia Irgens, forretningsmann først i Skien, senere i Oslo, Hermann Bagger, sakfører på Hadeland, Immanuel, læge i Porsgrunn, hvor han var meget avholdt og hadde stor praksis, g. m. Bertha Hindenburg fra Kjøbenhavn. Disse tre brødre er alle døde, likeledes den yngste sønn Hans Severin Arentz i Amerika. I Limigården bodde før branden tilleie sakfører Henchel og gamle fru Christiane Blom, enke efter byfogd Blom i Brevik, hun var datter av sorenskriver Wessel, og døde 1908 i Oslo, nær 100 år gammel.

Fra Limigården utskiltes i 1854 en tomt, nr. 168 a, til Peder Haraldsen, som var kasserer i Norges Bank. Haraldsen bygget det murhus som ennu står der, og som senere har vært eid av kontorsjef Edward Johansen. Haraldsen hadde to sønner, direktør Per Wendelbo og distriktslæge i Bamble Harald Møller Haraldsen.