SKIENS LAGSTOL GJENNEM 500 ÅR

 

AV

 

Chr. C. B ru u n

 

Lagmannsgården før ombyggingen.
Efter akvarel av J. Christie.


Den eldste institusjon som vi hører om fra vår gamle by, er lagstolen. Den konkurrerer med den gamle kirke på Bjørneskjær - Stortorvet nu - med hensyn til tidspunktet for deres omtale i historien. Kirken nevnes første gang i 1297, og den første lagmann som kjennes, er fra 1294. Det må dog straks oplyses at årstallet for lagstolens tilblivelse er temmelig nøiaktig som vi senere skal høre, medens den første kirke gjerne kan være bygget et århundre før 1297. Skien nevnes som by i 1184.

 

Forinnen vi begynner på lagstolen, må vi gå noen tid tilbake før lagstolens tilblivelse, og nevne litt om domstolene en da hadde.

 

Allerede fra Olav den Helliges tid, han døde 1030, hadde vi de 3 store lagting: Frostatinget med tingsted på Frosta i Trøndelagen, Gulatinget på Gula i Hordaland og Eidsiva­tinget på. Eidsvoll ved Vormen. Disse hadde også sine lag­menn. Skrevne lover hadde en ikke i den eldste tid, men utover, spesielt under Magnus Lagabøter, fikk man den store landslov, som var gjeldende helt til Chr. IV’s norske lov av 1604.

 

Få år efterat den store landslov var gitt, fikk vi i 1276 den nyere bylov. Ved denne fikk vi ordningen med lagmenn og lagting i byene. Det var Bergen, Oslo, Tunsberg og Nida­ros som efterhvert først blev utstyrt med lagting, men ikke så mange år senere fikk også Skien og Sarpsborg sådanne - Skidutinget og Borgartinget som de kaltes.

 

P. A. Munch skriver i det norske folks historie, det var et eget Skiduting i Skien for Grenafylket, og det må være oprettet før Udgangen af det 13de Aahundrede.

 

Grenafylke den gang var Telemark med Numedal.

 

I diplomene (D. N. bind I, side 75) nevnes som lagmann i Skien i 1294 en mann ved navn Vigi. Han avsier dom i en sak, og nevnes også i et diplom av 1295, hvor han sammen med lagmannen i Tunsberg stadfester den nevnte Vigis dom (D. N. I side 76). Dette er den første virksomhet av Skiens lagmann, som man kjenner til. Det er altså helt overens­stemmende med P. A. Munchs oplysning at lagstolen må være oprettet før utgangen av det 13de århundre, og den bestod, som vi senere skal erfare, i ca. 500 år.

 

Man hadde også overlagstoler med 2 lagmenn som dom­mere, og den før omtalte dom av lagmann i Tønsberg og Vigi kan ha vært en sådan, ellers var det lagmennene i Oslo og Bergen, hvilke som regel fra 1537 skulde være overlagdommere. Denne ankeinstans bortfalt imidlertid, og istedet fikk man de såkalte herredager, fra 1539-1661, som gjerne forestodes av danske riksråder på kongens vegne. Den eldste herredag i Skien er fra 1576, men ellers hadde vi herredag her i 1613, 1616 og 1619. De 3 siste var under Chr. IV, som også personlig var tilstede i Skien i 1613. Herredagen hold­tes ellers rundt på forskjellige steder i landet.

 

Noen overrett eller høiesterett eksisterte ikke. Høiesterett fikk vi sammen med Danmark i 1661, og i 1666 fikk vi over­hoffretten i Kristiania som ankeinstanser for lagstolens dommer.

 

Som underinstans for lagstolen hadde vi rådhusretten. Det var magistraten, borgermesteren med rådmenn som avsa dom i 1ste instans. I 1662 fikk byfogden domsmyndighet i mindre saker, disse dommer innankedes for rådhusretten. Anken til overhoffretten og høiesterett var som senere inn­skrenket til saker av en viss størrelse eller betydning.

 

Lagmennene skulde opnevnes av Kongen, men i tiden ut­over var det blitt til at de blev valgt av lensherrene. I den eldste tid blev de nok som regel valgt blandt innfødte, da det ikke godt kunde tas lagmenn som ikke forstod det gamle sprog, hvori loven var skrevet. De gamle lover blev nok oversatt, så hver lagmenn hadde vel sitt eksemplar, men under Fredrik II blev det gjort skritt til å få istand lover på nytt norsk sprog, men de blev først ferdige under Chr. IV. Kongen ga landets lagmenn i opdrag å samles i Oslo og komme med utkast til ny lov, og dette utkast med en del forandringer blev så av kongen vedtatt i 1604.

 

Efter at lovene var utkommet, var det blitt anledning til å opnevne ikke nordmenn. Dette vakte nok misnøie. Samtidig hadde Chr. IV også innført forandring i ansettel­sen av lagmenn, således at deres valg skulde bekreftes av kongen. Det hadde vist sig, og spesielt hører vi at det ved Skiens lagstol efter 1600 tallet, var ansatt flere lagmenn, som kongen hadde befalt statsholderen å avsette. Kongen fant det derfor påkrevet å få en forandring ved valget av lagmenn. Under behandlingen av de enkelte lagmenn kom­mer vi tilbake til dette.

 

Lagmennene lønnedes av kongen, og som vanlig på den tid ved forlening i jordegods og annet, og de skulde avlegge ed til ham, men det skjedde gjerne for statholderen eller lensherren. Om en lagmann overførtes fra en lagstol til en annen, måtte han avlegge eden påny.

 

Lars Hess Bing har i sin bok Beskrivelse av Norge, ut­gitt i Kjøbenhavn i 1796, gitt følgende oplysning om lagstolen i Skien: «Den holdtes paa Raadstuen efter Indring­ning med Byens Kirkeklokker. Til Lagstolen hørte 33 Huder Jordegods af Solum, Eidanger og Gjerpen Sogne.»

 

Møtene holdtes altså med stor høitidelighet, men i den eldre tid hadde nok ikke byen egen rådstue, og av diplomene ser vi derfor at lagstolen holdt sine møter snart i en gård, snart i en annen; og det er som regel alltid nevnt gårdens navn, hvor de har holdt til. Der nevnes Herrans gård, Dansen, Bergulfsgard, Thoresgard, Ruksgård, Karls­gard, Dølegarden, Sundin, Klerkegarden o. s. v. Hvor disse har ligget, har vi ikke rede på, Sundin må antagelig være Sandviken, men vi skal ikke her komme nærmere inn på dette, alene tilføies at det i diplomene nevnes ca. 20 for­skjellige gårdsnavner, og de fleste er naturligvis å henføre til eiernes navn, således som vi har hatt det like til våre tider.

 

Først efter byens brann 14/2 1652, hører vi om at byen har hatt egen rådstue, og det er i kongebrev av 15/4 1652, hvori det heter: «Efterdi menige Borgerskab i Skien for os underdanig Klagelig har ladet andrage, hvorledes den gamle By med Kirken, Raadstuen, Skolen og andet af Ildebrand om Natten den 14. Februar sidstleden skal være afbrendt o. s. v., da har vi bevilget og tilladt, at Skien maa trende Aar skattefri forblive saa og at hver Kirke i Akershus og Bratsberg Len, som Forraad har maa komme indbyggerne i Skien tilhjælp med 2 Rdl. til den afbrændte Kirkes Opbyggelse o. s. v.» Men til rådstuen fikk man intet, og i 1661 sees borgermesteren i Skien, Casper Barnholdt, å ha benyttet anledningen til ved ansøkningen om stadfestelse på, byens privelegier, også å søke om hjelp til ä få rådstuen op igjen. Nogen snarlig hjelp fikk de ikke, ti i borgermester Mathias Lyches beretning om byens forhold, antagelig av 1732, som er i byens arkiv, heter det: Raadstuen holdes udi By- og Raadstueskriver afg. Niels Wendelsbos Enkes Hus.» Og videre: «Byen har ingen Publiques Huser og her begaaes mange stycker Impunement, for her er ingen Prison eller Sted for Maleficanter eller deslige Personer. Ei heller Mid­del og Penge hvorved slige eller andre nødvendige Ting kunde udrettes.»

 

Tross Lyches mistrøstige ord har dog byen i 1747 fått sin rådstue, den brant imidlertid ikke så mange år senere. Herom heter det i takstforretning over husene i byen i 1767 om rådstuen, den er også i Skiens arkiv:

«Samme afbrændte 29/11 1766 og var taxeret for 900 Rdl., som da bestod af en Trebygning. Bemeldte Raadstue er nu under Arbeide og opbygges af Grundmur, derfor ei for Nærværende kan taxeres.»

 

«Af Grundmur» betyr at den opførtes som murgård.

 

Den takstasjon som da foretokes, var for en brandfor­sikringsanordning for kjøpstedene i særdeleshet, men det var også anledning for landhuser og bli med; det var en gjensidig forening med repartisjon av skaden på samtlige forsikrede.

 

Fra denne takstasjon skriver sig de gamle matr.nr. for byen, mens gatenavnene skriver sig fra 1671 efter byens brand det år.

 

Byen skulde ikke lenge ha gleden av sin grunnmurede rådstue, allerede i 1777 overgikk der byen en ny brand, og rådstuen strøk også med. Den opførtes imidlertid igjen på samme tomt som den avbrente, og den tomt tilsvarer bokhandler Kroghs hjørnegård ved Stortorvet nu.

 

I denne gård, no. 16, hadde byen sin rådstue inntil 1841. Lagstolens virksomhet var imidlertid avsluttet i 1797; men ennu i 1832 var der i denne gård et værelse som kaltes L a u g s t u e n (Schneiders bok om Skien bind III side 208), og det var i den 12 enkelte gull lærstoler og 2 lenestoler Det var ifølge underfoged O. Aamodts spesifikasjon over byens inventar.

 

I 1841 kjøpte byen en annen gård til rådstue. Den lå på den tomt som agent D. Gasmanns hjørnegård nu har en del av på søndre side av Telemarksgaten på østsiden av Torvgaten. Den hadde nr. 35 til Dronningens gate, som Telemarksgaten den gang het fra Torvet og til Snipetorp og nr. 9b. Den hadde tidligere vært ejet av borgermester Bruneche og enten av ham eller av D. Cappelen, som døde i 1794 og hadde eiet den gård, var efter 1777 tillagt en tomt av naboeiendommen nr. 9. Denne tomt, nr. 9b, lå til Kongens gate, og på denne blev siden distriktsfengslet bygget efter overenskomst med amtet.

 

Hovedgården med fasade mot Dronningens gate -Telemarksgaten og mot Torvgaten nu - var en stor rummelig gård, og i den hadde byen rådstue inntil branden i 1886. Byen erhvervet så, enkefru sakfører Thorbjørnsens hjørnegård nr. 28 ved Kongensgate og Jernbanetorvet nu og en tomt i forbindelse med denne, som lå på, østsiden av Torvgaten nu, som hadde tilhørt Melgårdgården nr. 14 -Eeks gård nu ved Torvet, og der har byen fått sin nye rådstue og kommunegård fra 1890.

 

Vi må, ennu ofre noen ord på rådstuen ved Torvet, hvor lagstolen avsluttet sin virksomhet. Den var i 2 etasjer med en meget høi kjelleretasje under. Siste benyttedes til arrest og fengselsceller, og av Schneider hører vi om at arrestantene holdt på ä lide drukningsdøden i sine celler da Lortebekk gikk over sine bredder. Lortebekk var nemlig grensedele for rådstuen mot naboeiendommen på østsiden, hvilken eiedes i 1886 av Rasmus Larsens dødsbo. Rasmus Larsen drev jernvareforretning; og han skal ha vært den første som spesialiserte sin forretning. Det ser nok ut til at man ikke alltid tok det så nøie med de rum som anvendtes for arrestantene. Således fremgår det av reskr. av 7. januar 1746, hvor det påtales at det i Oslo var anvendt en kjeller hvor vannet ofte stod så høit at arrestantene har måtte sitte i vannet, hvorav 4 der innsatte delinkventer var døde i fengslet førenn deres saker blev pådømt, foruten at en hadde hengt sig -, det var altså i 1746, og var i byens rådstue.

 

Efter Løvenskiolds beskrivelse av rådstuen i Skien i hans Bratsbergs Beskrivelse av 1780 årene, førte det fra Torvet en marmortrapp opp til iste etasje, og rektor Borch­senius meddeler i sin bok Skien før branden i 1886, at ham var fortalt at marmortrappen var forsynt med søiler på sidene. I 1ste etasje var rettslokalene, i 2nen etasje var bolig for rådstueskriveren.

 

Jeg mener å. ha lest i forbindelse med Henrik Ibsen at gapestokken for Skien skulde ha vært anbragt ved kirken, således at Ibsen fra Stockmangården, tilsvarende Gunder­sens gård ved Torvet nu, hadde det syn for sig i sin barn­dom å ha sett folk anbragt i gapestokken. Jeg tror ikke det er riktig at gapestokken har vært anbragt ved kirken. I underfoged Aamodts før nevnte spesifikasjon over byens inventar, se Schneiders bok III side 212, står det:

 

«Ved indgangen til Raadstuen er en Marmortrappe og ligeoverfor et Halsjern med tilbehør flyttet ned i Arresten og muret fast i Væggen.»

 

Dette skriver Aamodt 31/12 1832, og Ibsen var den gang ikke fylt 5 år. Aamodts uttrykk må forståes derhen, at halsjernet har vært anbragt ved marmortrappen tidligere, men var blitt flyttet ned i kjelleren. Fra Stockmanngården vilde Ibsen også ha kunnet se gapestokken ved rådstuen. Min anførsel er ikke for å bestride dette, men alene at gapestokken ikke har vært anbragt ved kirken.

 

Efterat gården var solgt ca. 1860 til senere brukseier E. M. Olsen og skredder R. Jørgensen, blev marmortrappen m. v. fjernet, og det blev innrettet butikker i kjelleretasjen. Det var da litet igjen av stasen.

 

Denne gård var den første murgård i byen, når bortsees fra kirken; den neste var nok kjøpmann Isak Brodals gård, som blev opført av ham efter branden i 1777. Den eiedes av Skiens Sparebank fra begynnelsen av 1870 årene til branden i 1886, og lå på hjørnet ved vestre side av Prinsens gate og på søndre side av Liegaten, som tidligere hadde en annen retning enn nu, idet den gikk gjennem de nuværende Ibsens park til den daværende Prinsens gate.

 

Tidligere er nevnt at lagmennene lønnedes ved for­lening i jordegods og Lars Hess Bings opgave over godset er sitert. Vi har dog en mere detaljert opgave i landkom­misjonens utredning over lagstolens jordegods av 16. januar 1661. Det var kong Fredrik III, som foranstaltet denne kommisjon nedsatt, og øiemedet antas å ha vært å få i stand et sikrere grunnlag for beskatningen.

 

Efter denne var jordegodset følgende i 1661 efter avskrift fra riksarkivet.

 

Gierpen Sogen

Gierpen Søndre

Laugmandens Residentz, schylder Aarlig med Bøxel 10 huder.

Steensaasen brugis under Lg. st. residentz, schylder aarlig med Bøxel — 1 hud.

Juxechoffuen Ilige maader der under schyldendis Aarlig med Bøxel 2 huder.[1]

Hougen Abraham paaboer, schylder Aarlig med Bøxel — 7 huder.

 

 

Eidanger

Landgang Erich paaboer, schylder aarlig med Bøxel — 6 huder.

Schrabebleff — thøsten paaboer, schylder aarlig med Bøxel 3 huder.

Hallevarp — Søren paaboer, schylder aarlig med Bøxel 3 huder, under samme Skyld er — 2 Smaa oprøddet platzer.

Nøchlegaard — Torgier paaboer, schylder aarlig med Bøxel — 2 huder.

Baseboe — Olle paaboer, schylder aarlig til laugstoelen med Bøxel — 1.1/2 hud.

Buchøen — paaboer, schylder aarlig i Rixdr. er paa Stef[n]estuen og for os angiffuet Befindes dog i laugstoelens Jordebog.


Solum Herritt

 

Field – Halvor paaboer, schylder aarlig thil laugstoelen med Bøxel – 3 huder

Alminding – Jon paaboer, før ligget under Li, schylder aarlig thil laugstoelen med Bøxel – 1 hud.

Her foruden følger och Bruger Laugmanden som Laugstoelen naadigst er underlagtt Tuende Sauger for Skeens Bye, fri for al Skatt och Grundleije.

 

Summa

Offer forbe.te Skeen Laugstoels godtz och Visse Indkompst i for.ne Laugstoel.
Huder – 39.1/2, á – 5 mrk er – 49 dr. 1.1/2 mrk
Penge – 1 dr.

Utenom dette nevner Schneider i hans før nevnte bok at til lagstolen var også lagt Lagmannsskjæret med laksefiske, som lagmann David Gørrisen Klim vernet om. Det er, som det vil sees, ikke anført noe herom i den tidligere gjengitte fortegnelse. Utenom hos Schneiderbhar jeg ikke funnet noe om dette, men navnet tyder jo på, at lagmennene har hatt med det å bestille.

 

Skjæret lå – ja det ligger der nok ennu, men er ikke lenger synlig – noenlunde nordøst for Bokkholmen i Farelven, og det kan være grunn til å referere litt om det.

 

Skienselven var i gammel tid bekjent som meget fiskerik, og laksefisket ved skjæret har vel vært en herlighet for de dårlig lønnede lagmenn. Helland beretter i sin Bratsberg Amt at tjenestefolk forbeholdt seg, når de blev festet, ikke å få laks mere enn 2 ganger i uken.

 

I den gamle tid da sagene blev benyttet, og vannføringen i elven var så variabel, snart for lav og snart for høi, så man bare kunde skjære 4 à 5 måneder om året, blev det sagt at når en stokk kunne flyte over Lagmannsskjæret, var det passelig vann til å skjære, men det måtte heller ikke bli synderlig høiere, ellers blev det for meget.

 

Skjærets høieste punkt lå på 13, 2 fot.

 

Ved kanalens anlegg blev vannstanden i Hjellevannet hevet. Oprinnelig var tanken til 12 fot. Skiens kommunestyre opstillet som betingelse for sitt bidrag bl.a. at vannet efter opdemningen ikke burde synke lavere enn 1 fot over Lagmannsskjæret. Kommunestyret kjente til vannstanden i forhold til skjæret, og for dem var dette det avgjørende. Den nye betegnelse 12 fot var de ennu ikke fortrolig med og har nok heller ikke kjent til på hvilken høide skjæret lå, ellers var vel betingelsen uskrevet.

 

Kanalen blev bygget for 14 fots opdemning, men selv ikke for dette holdt kommunens forbehold stikk. Ved den senere opdemning av Hjellevannet i 1915 til 16 fot er skjæret alltid helt dekket og usynlig, og fisket har det i lange tider vært dårlig med.

 

Vi skal nu gå over til å omtale lagmennene, som har vært knyttet til Skiens lagstol. Kilden til disse oplysninger har vi vesentlig fra Diplomatarium Norvegicum, men også fra Riksregistrantene for den eldste tids vedkommende. Diplomene nevner også hvad lagmennene har foretatt sig i hvert av disse, men det er ikke meningen å ta dette med. I store trekk var lagmennenes bestilling å løse alle mulige tvister og utrede loven enten ved å få partene forlikt eller å avsi dom, utstede erklæringer og bevidnelser om salg, gaver og lignende. Det var få som var skrivekyndige i eldre tid, og det gjaldt å ha sine papirer i orden; tinglesning eksisterte ikke, men da denne innførtes, fikk også lagmennene med det å bestille. Videre var det kriminelle saker. Hvad det ellers var, vil fremgå av det følgende, idet jeg innskrenker mig til å nevne enkelte årstall, hvis det ikke var noe særlig.

Efter Vigi kommer vi til Bjørn Olavssøn, han avga møte i riksrådet i 1324.

 

Thorvid Throndssøn nevnes i 1335 og

 

Erik Steinarssøn i 1337.

 

Tord Thorgildssøn i 1341, 1342 og 1343.

Sigurd Gyrdssøn i 1368 og 1370.

Harald Haakonssøn i 1386, 1391 og helt til 1413.

Thorer Germundssøn i 1417 og til 1432. I 1426 var han på Merdin (Mæla nu) sammen med prestene for Gjerpen og Fyresdal og leste et brev som foged Herlog Pedersen hadde skrevet og ga erklæring herom.

 

I 1436 sees Gaute Erikssøn å ha vært byfogd i Tønsberg; i 1440 er han lagmann i Skien. Han antas å være sønnesønn av den Gaute Erikssøn Galtung som i året 1409 (D. N. III, side 565) fikk sig overdradd Merdin søndre for sin livstid. Før nevnte Harald Håkonssøn har bekreftet denne overenskomst.

Lagmann Gaute Erikssøn sees ofte å ha utstedt dokumenter i Herrans gård, således 1446, 1447 og 1449, og også andre lagmenn inntil 1492.

 

I det 16de århundre holdt de mest til i andre gårder.

I 1465 nevnes som lagmann Olaf Karlssøn (D. N. I, side 635). Det dokument som nevnes fra ham i dette diplom, er datert søndre Gjerpen i Gjerpen sogn i Hoghunde (Ophougen). Det er Lagmannsgården, som den i senere tider kalles – lagmannens residens, som den kaltes i landkommisjonens fortegnelse over lagstolens jordegods. Gården må antas da å ha vært bebygget og bebodd av denne lagmann.

 

I 1473, 1475 og 1477 nevnes Hans Anderssøn. I siste diplom skiftet 12 geistlige og verdslige herrer et betydelig jordegods i Skiens syssel — det var i Herrans gård, og en av de 12 var Hans Anderssøn.

 

I 1480 og 83 nevnes Gudleik Anderssøn. Amund Sigurdssøn i 1486 til 1498. Han skal ha bodd på, Falkum, som må antas å ha vært hans private eiendom.

 

I 1498 dømmer lagmennene i Oslo, Tunsberg, Skien og Viken i riksrådets overvær drapsmennene for mordet på fogdene Arild Kane og Lasse Skjold. Rettsmøtet holdtes i Kongshelle 5/12 1498, men Amund Sigurdssøn sees selv å ha hatt lagting i Skien 6/12 1498, så han kan ikke ha vært med i Kongehelle. Det må ha vært hans viselagmann, som har avgitt møte der, men hans navn nevnes ikke. Det er flere ganger nevnt at viselagmenn er opnevnt.

 

I 1512 og 1526 nevnes Lydke Gudleikssøn og i 1543 Jesper Søffrensøn.

 

Så kommer vi til Nils Anderssøn Skriver. Han fikk i 1559 livsfeste på Kongens sag ved Bollefoss og Døleviken. Det er begynnelsen til at sager blev lagt til lagstolen, og disse var altså da allerede i bruk i Skien.

 

Nils Anderssøn sees å ha vært tilstede ved kong Fre­drik II’s kroning i Vor Frues Kirke i Kjøbenhavn i 1559, så han har vel da benyttet anledningen til å fremsette ansøk­ning om sagen. Han nevnes også i 1566.

 

I brev av 24./11 1561 kaller kongen Pros Lauritzsøn Hørby, lagmann i Oslo, Jørgen Klassøn, lagmann i Tøns­berg og Nils Anderssøn Skriver, lagmann i Skien, sammen til møte i Skien for å dømme i anledning av klage fra lensherren i Skiens len over at hans skyldnere ikke betalte ham tilbake lån som han hadde ydet dem. De hadde lovet å levere kreaturer og lignende, men opfylte ikke sine løfter.

 

Resultatet av møtet foreligger det intet om, men de er nok blitt dømt.

 

Det ser ut til at når det er tale om saker for eller mot lensherrer eller fogder, så var det gjerne flere lagmenn som tilkaltes til å dømme.

 

Hans Jacobssøn Loe nevnes som lagmann i 1567 og 1570. Siste år blev han forundt den sag, som hans formann hadde hatt og den første gård, som blev ledig til hans bedre forsørgelse, heter det.

 

Det var ofte klager over dårlig forsørgelse fra lagmennene, og lønningsforholdene har neppe vært synderlig rikelige. Men stillingene var ettertraktede og ærefulle. Lagmennene innkaltes til å overvære kongenes hyldning og kroning og til å avgi møte i riksrådet o. s. v., men på den annen side medførte stillingen at de ofte måtte foreta lange og kostbare reiser. I det 17. århundre sees de å ha blitt tilstått 2 à 300 rdl. i reiseutgifter, før het det, at de skulde ha fri skyss, og ennvidere medførte også rangforordningen at de blev høiere beskattet. Foruten jordegods og sager har nok lagmennene også hatt annen inntekt, den såkalte lagmannstoll.

 

I universitetsbiblioteket i Oslo har man en håndskre­ven oversettelse av Hans J. Loe av de gamle norske lover. Professor A. Bugge sier om Loe at han var lagmann i Tøns­berg omkring 1570, men i diplomene 1567 og 1570 nevnes hans uttrykkelig som lagmann i Skien.

 

Hans eftermann Peder Friis sees å ha klaget over at sagen og gården, som han skulde ha, var så dårlige at han ikke visste derav å underholde sig. Han blev, heter det i rigs.reg. bind II, side 59, forundt å bygge en ny sag til og beholde begge, så lenge til vi anderledes bestemmer, og hans enke sees i 1576 å, ha fått lov til i ett år å benytte den sagmølle hennes mann hadde hatt.

 

Så kommer vi til en lagmann som det er mere å be­rette om, det er Pros Lauritzsøn Hørby til Nørholm, som han kaltes. Han blev lagmann i 1577, efterat han hadde vært lagmann i Nordland og tidligere i Oslo. Han hadde hatt Nedenes len 1565-1571.

 

I 1591 sees han å ha fått kongens tillatelse til å bygge en ny sag på sin egen eiendom og grunn ved Jørgen Ansbach og Jacob Lauritzsøns sager, som lå ved Bollefoss og Døleviken.

 

Bollefoss er Laugstol Bruks nuværende vanninntak, og Døleviken er det nordligste av Hjellevannet ved Telemarks­torvet nu. Hjellevannet og vanninntaket til Grubbe Bruk viser sig å ha strukket sig helt til nord-vestre hjørne av Cowards forretningsgård i gammel tid, men er nu overbyg­get, spesielt efter byens brand i 1886.

 

Pros Lauritzsøn skulde brenne renne for Jørgen Ans­bachs og Jacob Lauritzsøns renne, som allerede må være blitt brent i 1550 årene, idet de sistnevnte allerede i 1559 fikk oveddragelse på kronens sag på Bollefoss og Døleviken. Det heter i tillatelsen til Pros Lauritzsøn at han ikke kunde brenne renne, uten at han måtte brenne sig gjennem kgl. maj.s eiendom. Han fikk så kongens brev herpå uten av­gift så lenge han levde, men hans arvinger skulde gi et stykke nerst eller 4 daler i årlig avgift. Den kongens eien­dom som det gjelder, må ha ligget hvor Grubbe Bruk og Cowards forretningsgård nu ligger, og Pros Lauritzsøns gård må ha ligget på samme eiendoms kompleks på den Østre del av samme nærmest Torvet.

 

Når disse sager nevnes å ha ligget på Bollefoss og Døleviken, må det antas at kongens gård har vært Dø1eviken. I biskop Øysteins røde bok — fortegnelsen over geistlighetens jordegods i 1401 — nevnes det at Solum kirke hadde utlegg i en bygård i Skien ved navn Døleviken. Dette utlegg kan man anta har ledet til at kirken blev eier av Døleviken, og da så kirkenes gods under reformasjonen blev inndradd, er det blitt kongen eller kronens, på samme måte som hele strekningen fra Bollefoss til Damfoss blev inndradd sammen med Gjemsø kloster, som eide denne strekning.

 

Navnet Døleviken antas å skrive sig fra at teledølene i gammel tid, før broene var bygget over fossene, rodde dit fra Faret, og det var også. helt til 1886 en opkjørsel der til byen.

 

Adjunkt Jonas Hanssen har påvist at Grubbe Bruks vannrenne er delt i 2 grener, hvorav den nordligste må være den av Pros Lauritzsøn brente.

 

Med de 2 sager som hørte til lagstolen, har Pros Lauritzen hatt 3 sager i virksomhet. Han døde i 1596 og biskop Jens Nilssøn var selv med i begravelsen.

 

Det kan være av interesse kortelig å referere noe av det biskopen forteller i sine visitas og reisebøker om begravelsen.

 

Efter at han var kommet frem fra Lardal over Slem­dalsheien til Gjerpens prestegård, det var visstnok den almindelige reiserute fra Østlandet den gang, vi hører også om andre biskoper som forteller om at de har reist denne vei til Skien, drog han og Hans Glad sammen med presten i Gjerpen, Hans Hiorth, fra prestegården ned til Skien. Som de kom noe på veien til byen, det må ha vært ned Duestien, møtte de Peder Iffuerssøn (Jernskjeg) fra Fritzøe og Knud Knudsøn, lagmann i Skien — altså efter Pros L. Han har rimeligvis vært viselagmann og er rykket op. De bad bispen være deres gjest i Skien om aftenen, og de begav sig alle til det herberge som var bestemt for bispen hos rådmann Iffuer Christensøn, Jørgen Ansbachs svlgersønn. Om natten var bispen på Gjerpens prestegård. Dagen efter kom Thomas Anderssøn, prest i Skien, op til Gjerpen til bispen og talte med ham om sangen ved begravelsen. Siden for bispen ned til Skien for å følge Pros L. til hans «leger­sted» i Gjerpens kirke, det var straks ved koret. Liket blev kjørt med hest, og det var vel slede, da det var i februar måned. Det gikk efter kisten 12 drenge med vokslys, så gikk prestene, videre kjørte Peder Iffuersøn, Knud Knudsøn og enken, derpå bispen og en del herrer, fruer, jomfruer og øvrige følge. Biskopen prediket i kirken over Romer­brevet 5. kap, ved synden kom døden inn i verden, hvorefter Fredrik Lange, lensherre over Tunsberg, trådte frem og holdt en tale til slutt.

 

Efter begravelsen kom Peder Iffuersøn og K. Knudsøn til bispen og bad ham komme til byen som gjest. Straks efter drog bispen til byen og var gjest hos Pros Lauritzsøns enke, fru Kristine, en søster av Peder Iffuersøn (Jernskjeg) sammen med 11 prester og en hel del andre med fruer og jomfruer, borgermestrene i Skien, Peder Skriver og Peder Jørgensen, og andre av rådet og borgere i Skien. Samme aften gikk bispen til sitt herberge hos Iffuer Christensen og Margrete Jørgensdatter i Jørgen Ansbachs hus. Tilstede var Jens Jensen, prest i Bamble, og Peder Jensen, prest i Andebu.

 

Bispen forteller at det til dem blev sendt 2 retter mat fra Herregården, det må være den også før nevnte Herrans gård.

 

Bispen beretter fra den følgende dag, da han med flere skulde fare med Peder Iffuerssøn til Fritzøe at de møttes på torvet, det skulde da være ved Pros Lauritzøns før nevnte gård.

 

Den nye lagmann Knud Knudssøn var gift med en dat­ter av Pros Lauritzsøn, og var som sagt, blitt lagmann efter ham. Han blev ikke lenge i embedet, idet han allerede i 1603 blev avsatt av statholderen efter kongens befaling. Han antas å ha vært en frisisk eller slesvlsk adelsmann. Kaltes K. K. til Løckegård.

 

I 1609 sees Peder Iffuersøn Jernskjeg og Knud Knud­søn å ha fått brev fra kongen om å utlevere til lensherren Alexander Raabe von Pappenheim, Bratsberg gård og Gjemsø klosters len. Pappenheim var lensherre fra 1609-1620.

 

I 1599 hadde kongen gitt befaling til at enhver lagmann skulde utlegges av kronens gods så meget at det rentet 80 daler, men lagmannen i Oslo skulde ha for 120 daler. Det kan imidlertid ikke sees om dette har hatt noen følger for Skiens lagstol hverken i den ene eller annen retning.

 

Engel Jenssøn blev derefter lagmann, han skal være en brorsønn av admiralen Kort Adeler, og ha vært gift med en datter av Jørgen Ansbach, som skal ha vært Skiens rikeste mann i sin tid. Jenssøn blev avsatt i 1614 og bortvist fra byen og lenet i 1615, altsä ikke noe bedre enn sin formann.

 

Efter adjunkt Jonas Hanssen tillegges Engel Jenssøn av professor Gustav Storm å. være den som på en avskrift av den nyere bylov av 1276 i margen på byloven har nedtegnet forklaringen om Oslo og Skiens grenser på, den tid bl. a. Dette dokument skal bero i Stockholm, og for Skiens vedkommende lyder den således:

 

«Skien Udrast er søer ad ud med Bjerget til Megenbeck, och ikke lenger øster, ner (nord) saa langt som Liis Udrast er, wester fra Lundegjerdet och til Fartangen och imod Falchum Gaartz eigedelle mit i Watne oc mit i Far­vatnet.» Videre heter det: «Efter Tunsbergs Privilegier, som Skiens By och haffer, da reckir deres Næring til Annesir, som ligger imellem Hitterø och Liste Len. Sken By eigr i Gjerpen Kirchegaard fra syndre Sletten oc i Hiørnet syndre på Kirchen alt det Stycke, som her østenfar som mig er beret.»

 

Det er den eldste beskrivelse av Skiens bys grenser som has. Megenbekk er den senere Gampedalsbekken, som skilte Sandviken fra Follestad, som hørte til Bratsberg.

 

Undalspresten Peder Claussøn Friis, som var i Skien på herredagen i 1576, beretter også om at Skien hadde kirkegård i Gjerpen da Skiens kirke er bygd på et fjell, så ingen der kan begraves.

 

Axel Aagessøn Rosengjedde blev derefter lagmann, men avsatt allerede i 1615. Han efterfulgtes av Lauritz Hanssøn, som døde i 1622.

 

Thomas Jenssøn der tidligere hadde vært Norges rikes skriver, blev så lagmann og skal ha bodd på, Nordre Brekke. I 1630 blev han sammen med lensherren, Jens Bjelke, opnevnt til å undersøke og pådømme som kommissærer flere embedsfolks forhold, hvorover det hadde været klaget. De bereiste for å utføre sitt hverv vinteren 1631-32 Agdesidens len. Det har nok vært litt å si på flere av embedsmennene i den tid.

 

Ved kongebrev av 29. juli 1635 blev rettet anmodning til statholderen, kansler Gunde Lange, Hartvig Huitfeldt og Ove Gedde samt lagmennene i Viken, Oslo og Skien om å forfatte en betenkning over hvad de anså for passende til å inntas i en reces og innsende den til kancelliet.

 

I 1638 utnevntes Jon Thommesen til lagmann. Han var borgermester i Skien, og skulde avløse Thomas Jenssøn ved dennes død. (Riks. reg. VII 419). Th. Jenssøn levde ennu i 1643, da han sammen med lagmannen i Agder dømte i en odelssak.

 

Vi hører om Jon Thommesen at han i 1641 (Riks. reg. VIII side 94) fikk tillatelse til å. brenne renne gjennem

Smiøen, det er øen mellem kanalen og Damfoss nu, og da det vilde bli et kostbart arbeide, fikk han lov til å opføre en kalkovn. Arbeidet blev nok drevet en god tid, men blev ikke fullført. Rennen blev senere gjenfyllt, men er i den senere tid optatt av Union Co. for innføring av trelasten til fabrikken.

 

I 1654 nevnes Lorents Bøjessøn, som avløstes av Nils Friis. Denne hadde vært oversekretær ved det danske kanselli i 1623. I hans fravær i 1657 skulde Peder Jenssøn sitte lagmann. I 1658 skulde likeledes Peder Jenssøn sitte lagmann for Rasmus Anderssøn, som må være blitt lagmann. Anderssøn døde i 1660.

 

Efter først å ha vært stiftsskriver blev Claus Anders­søn lagmann i 1661 og innehadde stillingen til 1679. Han

som flere av de andre på den tid var assessorer i overhoff­retten. Denne var oprettet i 1667, som før nevnt.

 

I 1663 var han med og fikk i stand salget av sagene fra Jørgen Bjelke til Skiensborgerne, som hadde leid sagene, og han var også selv blandt kjøperne.

 

Det må ha vært en rik og mektig mann, stor jorde­godsbesidder, sageier, skibsreder, eier av Brunlanes Jernverk. Efter Skiens brand i 1671 skjenket han en stor klokke til kirken. Efter konsul H. H. Holta’s skrift, Skiensborgernes eiendomserhvervelser i siste halvdel av 1600-tallet, trykt i 1937, eide han i 1675 eiendommer i Telemarken med tilsam­men skyld 350.¼ tønde hvorav han betalte skatt og hans enke Anne Christensdatter eide i 1680 og betalte skatt av 96 gårder og gårdparter med en skyld av 213 tønner og 34 huder. Det var altså den gang solgt en del.

 

Han elde både nordre og søndre Brekke og bodde på første; ifølge lensregnskapene leide han hus til lensherren Sivert Urne da såvel lensherrens residens på Bratsberg som Kgl. Maj’s tollbod var så dårlige at lensherren ikke kunde bo der. Urne var lensherre i årene 1650-1655.

 

Den næste lagmann er Ifuer (Iver) Hanssøn, som var gift med en datter av Claus Anderssøn. Han skulde efter et åpent brev av 12/4 1682 ha samme rang som de danske landsdommere. Som svigerfaren hadde han også mange eiendommer i Telemarken. Ifølge herr Holtas før nevnte skrift skattet han av 42 eiendommer i 1680. Men de var ikke alene om dette. Efter nevnte skrift eide Skiensfirmaer i Telemarken i 1680 489 gårder og gårdsparter. Grunnen hertil var åpenbart sagbrukseiernes begunstigede stilling, som de ikke har undlatt å benytte sig av. Amtmannen i Bratsberg sees i 1703 å ha fremkommet med besværingen over dette forhold, resk. 8/12 1703. Bøndene fikk istedetfor penger for sitt tømmer varer med højt opskrudde priser, ofte dobbelte markedspriser. I. M. Lund gir i sin beskrivelse av Seljord fra 1785 lignende oplysninger. Prisen for korn var i Arendal og Skien 3 rdl. pr. td., men med 50 % pålegg hvis det skulde «skrives». I Arendal måtte bønder som vilde ha kontant betaling for sin last, innrømme kjø­peren 30 % rabatt.

 

Forrettighetene for sagbrukseierne blev efterhvert ophevet, men ikke helt før i 1795. Det ser dog ikke ut som alle disse gårder har skaffet deres eiere videre inntekter. Det gikk nemlig ut med Iver Hanssøns enke.

 

Ifuer Hanssøn døde i 1693 og efterfulgtes av David Gørrissen Klim. Til stattholderen innløp følgende kgl. reskript av 7. januar 1696: «Lille Gjerpen Gård» (det er altså før nevnte søndre Gjerpen eller Lagmannsgården) «med under hørende Juxe Skov og Steensaasen i Gjerpen Sogn skal fremdeles som tilforn ved Skiens Lagstol forblive. (Bemeldte Gaard var bevilget at maatte til Mageskifte fra benevnte Laugstol nydes af forrige Laugmands Enke, hvil­ket Mageskifte dog ikke var fuldbyrdet).»

 

Sammenhengen med dette må være, at Ifuer Hanssøns enke ikke har kunnet opfylle mageskiftet; tross de 42 gårder, som mannen hadde hatt i 1680, måtte hun gå fra arv og gjeld og overgi boet til skifteretten. Se Schneiders bok, bind I, side 38. — Meddelelsen til statholderen må antas å ha stått forbindelse med dette.

 

Schneider beretter forøvrig om Klim at han først på tinget 17/2 og senere på rådstuen 12/3 1696 lot fredlyse «Laugstolens Residensgård, Lille Gjerpen med dertil beret­tigede Hestehauge og de udi Hesthaugen. værende Husmands Sæder og Rødninger eftersom han achter selv at bebygge og i dette Aar bruge det.»

 

Det må vel være den første herskapelige bebyggelse av dette bekjente sted, sier Schneider. Men når landkommisjonen i 1661 i den før refererte fortegnelse over jordegod­set betegner Søndre Gjerpen som lensherrens residens, så må man anta at den før har vært bebygd, og førnevnte Olaf Karlssøn må allerede i 1465 ha bodd der; men det må ha vært som med lensherrenes residens på, Bratsberg og på den kgl. Maj’s tollbod at lensherrene såvel som lagmennene har bare dårlig sørget for vedlikeholdet av de residenser, som var overlatt dem til bolig. Vi skal senere høre for lagmennene som vi før har hørt for lensherrene hvortil det førte.

 

Efter Quisling hadde Klim en stor gård i Skien, i nærheten av kirken, som hans sønn, der var offiser, overtok efter faren. På husets tak skulde det ha stått en utskåren løve. Klim må ha vært en meget formuende mann. Angående hans personalia var han født i Oslo, hvor hans far var rådmann. Han hadde vært foged i Numedal og Sandsvær og sorenskriver i Øst-Agder i Råbygdelag før han blev lagmann i Skien. Han døde i Skien i 1714.

 

Gjert Lange blev hans eftermann. Han var født i 1649 eller 1650. Fra 20 års alderen opholdt han sig i Nordland og blev foged i Helgeland. Han overtok lagmannsstillingen i 1715. I 1720 bodde han på Lille Gjerpen. Samme år bortfestet han de 2 laugstolsagene til Ulrich Fredrik von Cap­pelen for 220 rdl. om året.

 

Lange og Nils Herculssøn Weyer i Skien var opnevnt til å dømme i en sak mellem apoteker F. Wolf og assessor Russel. Siste hadde i Skiens kirke bygget sitt pulpitur således at Wolf ikke kunde se prekestolen eller presten. Saken endte med at Russel måtte forandre stolen.

 

Ved tidligere høiesterettsdommer av 17/3 og 18/3 1722 var Lange idømt bot til Christianshams kirke ifølge familien Langes slektsbok. I denne meddeles det at Lange døde i 1732 og hans hustru Anne Thomesdatter Meier i 1737. Om begge heter det at de blev bisatt i Gjerpens kirke, men at likene samme dag, som bisettelsen hadde funnet sted, uten noen seremonler blev nedfløtt til byen og satt i Skiens kirkes begravelse. For fruens vedkommende heter det at liket blev satt i sakristiets begravelse i Skien hvor hennes mann var satt.

 

Det foreligger ikke mig bekjent noen beretning om begravelse i Skiens kirke uten for president Magnus Barnholdts 1ste hustru og han selv i 1695; og likkisteplatene fra denne begravelse opbevares i Skiens museum. På Gravlund på Lie har Skiens kommune i 1935 begravet hans rester efter brand og lagt en jernramme med inskripsjon på graven. Gjert Lange hadde 5 barn, og det var flere efterkommere efter ham her i distriktet, blandt annet hans sønn Thomas Lange, som var toller og eide i Skien efter takstasjon i 1767 gård nr. 5. Det tilsvarer nu Høyerkjelleren — altså ved opkjørselen til nedre Skotlandsveien nordenfor jernbanestasjonen, som hadde nr. 3 og 4 ved Kongens gate, hvad den også het den gang.

 

Dessuten eide han gård nr. 9 tilsvarende dìstrikts­fengslet søndenfor Metodistkìrken nu. Disse eiendommer var taksert for henholdsvis 1210 og 1100 rdl.

 

Efter Lange blev Truls Wiel lagmann. I en skrivel­se datert Lille Gjerpen 21/3 1735 skriver han mot import av utenlandsk såpe, efter at det i Kristiania var blitt opført et «sæbesyderi». Han må også ha bodd på Lagmannsgården.

 

Sammn med cancelliråd Carl Deichmann blev Wiel opnevnt til som kommissarier å undersøke en egenmektig lossning av et kornfartøi i Langesund, hvorover det var klaget fra Skien som brudd på byens privilegier. Resultatet blev at kongen dekreterte at det for fremtiden skulde være adgang til lossning av 1/3 av lasten i utstedene, reskript av 12. juli 1737.

 

Wiel var i 1743 lignet i en skatt av 72 rdl. 94 sk., det var den såkalte kopp- og vognskatt. Wiel oplyste om at han hadde en dreng og 4 tjenestepiker og en vogn. Herfor fikk han 40 rdl. i koppskatt og 20 rdl. for vognen, mens hans hele inntekt var 199 rdl. Han klaget, og kommisjonen innstillet således — se Schneiders bok:

 

«Er ganske fattig og forarmet og behøver for det alt fuldkommen Befrielse.»

 

Den store skatt var på grunn av hans høie rang. Han døde i 1744 og hadde vært assessor i overhoffretten.

 

De 2 sager som hadde vært lagt til lagstolen, har åpenbart hele tiden fulgt embedet. Disse sager lå der som Laugstol Bruk ligger nu, og de har gitt bruket sitt navn.

 

I reskript av 4. juni 1735 blev det bestemt at de utenbysboende eiere av sager i Skien skulde svare 2 rdl. i offer til sognepresten i Skien. Om laugstolens sager heter det at «de skal være Lagmanden pro officio tilhørende og var bortleid for omtrent 140 rdl. aarlig, de bør være forskaanede i Henseende til Lagstolens maatelige Indkomster.»

 

Mathias Lyche blev utnevnt til lagmann efter Wiel og må ha fungert til 1764. Han var samtidig borgermester. Det er fra hans hånd vi har den fornevnte beretning i Skiens arkiv om Skien og ladestedene ved Skiensfjorden. Denne antas å være skrevet i 1732, altså. før han blev lagmann.

 

Ifølge reskript av 24/8 1759 har Mogens Berntsen, som da var borgermester i Skien, innsendt til kongen forslag om å opheve rådhusretten, da det påbyrdet dem som hørte til Skien Jurisdiction stort tids- og pengetap, og Skiens lag­stols innkomme var så ringe at ingen der hadde familie derav kunde ha levebrød. Samtidig bad han om at han måtte bli beskikket til lagmann. Visestatholderen, til hvem saken var sendt til uttalelse, bekreftet at man hadde i Skien en instans mere enn på andre steder (bortstt fra Fredriksstad og Fredrikshald), hvilket forårsaket tids- og pengetap. Kongen approberte Bentsens forslag og meddelte ham fra samme dag bestalling på lagstolen — rimeligvis viselag­mann.

 

Rådhusretten var dermed ophevet, men det kan ikke sees, at Bentsen har fungert som lagmann eller viselagmann. Han gikk av som borgermester i 1765, idet han var blitt byfogd på Kongsberg.

 

I 1764 blev Jonas Greger lagmann og var også borgermester. Men nu var husene på Lagmannsgården aldeles forfalne, og ved Kgl. reskr. av 23/3 1770 blev det bestemt:

 

«Da de benifiserede Gaarde i i Nærheden ikke har saa meget Skov, at Bygningstømmer deraf kan tages, skal Gregers selv bekoste Reparation mod at han eller hans Arvinger hos hans Eftermand skulde godtgjøres Halvdelen af Reparationens Kostende efter Taxt.»

 

Han har rimeligvis ikke gått til denne bekostning, idet han sees i 1767 å ha ejet en gård i Skien, nr. 6, tilsvarende en del av Høyers hotelltomt nu. I taksten er anført om denne eiendom nr. 6:

 

Hr. laugmann og borgermester Greger.

Forhuset, en vinkelbygning, 2 etager høi, deri 10 over- og underværelser med 9 kakelovne o. s. v. 1000 rdl. Side- og tverhus, deri ko- og hestestall, vognskur etc. 200 »

                        1200 rdl.

 

Så kommer vi til den siste lagmann, Eiler Hagerup. Han var født 1740 og var som sin formann også borgermester. Han kan ikke sees å ha eiet noen bygård i Skien, utenfor at han i 1777 kjøpte lensherrenes residens ved Kanalen, Broene 6 nu, av Abraham Kall, som hadde gården efter faren Nicolai Kall. Men denne gård brant samme år, og ved regulerings kommisjonsavgjørelse skulde tomten ikke senere kunne bebygges til beboelse av hensyn til dens ilds­farlighet likeoverfor sagbrukene. Hagerup som var medlem av kommisjonen i egenskap av borgermester, gikk med på kommisjonens avgjørelse.

 

Schneider beretter i sin bok, bind III side 110, at efter branden i 1777 blev lagtinget holdt i glassmester Erichstrups hus. Det må. være i den såkalte Langgaten, som delvis senere er kalt Liegaten og gikk fra Norges Bank og videre ned gjennem Henrik Ibsens park nu til Prinsens gate. Senere blev lagtinget holdt på Gjemsø Kloster, hos amtmann Adeler og så atter igjen hos Erichstrup.

 

I de i Skiens arkiv beroede ligninger kan ikke Hagerup sees å være lignet i Skien, derimot sees han for doktorskatten å være lignet under Menstad for 1780.

 

Efterat lagmannsembedet var ophevet i henhold til forordning av 11/8 1797, vedblev Hagerup som borgermester i Skien, og han sees sammen med rådmann Bent Bentsen å ha strevet med å få borgerkorpset på fote i 1801. Han flyttet senere til Porsgrunn, hvor han døde i 1817. Han antok navnet Gy1denpalm, hvormed hans far var adlet i 1781. Faren, Hans Hagerup, var stiftamtmann i Kristiansand. Lagmann Hagerups mor var Aasilde Andrea Dedekam. I 1816 sees sønnen Manlius Gyldenpalm å ha vært medlem av den felles ligningskommisjon for Skien, Porsgrunn, Bre­vik og Langesund.

 

Hagerup kjøpte i 1788 den gård i Porsgrunn, hvortil fergeprivilegiet mellem Østre og vestre Porsgrunn var lagt. Den eiedes tidligere av kammerherre Severin Løvenskiold fra 1764, og det var i 1783 at fergeprivilegiet blev oprettet. Den hadde fra 1825 vært eiet av D. Cappelen, Eids­vollsmannen, og flere efter ham, og blandt disse av Rasmus Olsen, som ved overenskomst av 30. mai 1857 solgte privile­giet fra eiendommen til Porsgrunn for 1000 spd. Gården kaltes senere Lagmannsgården. Den brant i 1905, tomten eies nu av Bratsberg Bruk.

 

I overenskomsten av 1857 var inntatt bestemmelsen som tar sikte på opførelse av bro over elven ved fergestedet. Brospørsmålet var allerede da oppe. Ja, det skal sogar være foreslått av byggmester Venstøp allerede i 1830 årene. Kjøpet av fergeprivilegiet fra kommunens side var nok for ikke å bli hindret av dette ved brobygningen; men broen som ikke blev åpnet for trafikk før i 1891, blev lagt langt nedenfor fergestedet.

 

Det er 38 lagmenn som her er nevnt, men det er mulig at det kan ha vært flere.

 

Det er nevnt som lagmenn i Skien, Ivar Ogmundsen i 1336 og 1349, men han var sysselmann i Skien. Ennvidere fra 1346 Gaute Aslaksson, men han var det året lagmann i Tønsberg.

 

Vi har tidligere hørt at rådhusretten var ophevet i 1759, og at byfogden derefter hadde domsmyndigheten i alle saker i 1ste instans. Men det var fremdeles 2 overinstanser, lagtinget, som kun holdtes 3 ganger om året og overhoffretten. Det var således ennu meget tungvint for de som skulde prosedere, men 11. august 1797 blev såvel lagstolene som overhoffretten ophevet. Istedet fikk man overrettene. Tele­mark eller Bratsberg, blev da lagt til Kristiania, men senere henlagt til Bergen. Overretten skulde holdes hver uke, og overrettsassesorene sattes på fast gasje. Så var det forbi med lagstolen i Skien, som hadde virket i 500 år.

 

I loven bestemtes at det jordegods som var tillagt lagstolen, skulde, eftersom lagmennene fragår fra deres embede, foranstaltes bortsalgt av rentekammeret, og kjøpe­summen og andre inntekter som var tillagt lagstolen, inngå i Kongens kasse.

 

Jordegodset blev efter dette solgt. De 2 sager som hørte til lagstolen, blev ikke straks solgt, men inntekten av dem er nok gått i Kongens kasse.

 

Ved en forretning, som holdtes i 1826 til fordelingen av utgiftene til vedlikehold av Broene, som sagbrukskjøperne i 1663 hadde overtatt likeoverfor Jørgen Bjelke, heter det at de 2 Laugstol sager er staten tilhørende. Ved en lignende forretning i 1841, sees kjøpmann Simon Wiborg i Kragerø, å være opført som eier av dem. Da ma de altså være solgt.

 

Denne vedlikeholdelsesplikt gjaldt Broene på streknin­gen fra Grubbe til Damfoss over Langefossbroen og er senere i sin helhet overtatt av Skiens kommune efter særskilt overenskomst med de forskjellige bruk i tiden utover. Det er forøvrig ganske merkelig å se at Skiens og Porsgrunns felles kemnerkasse hadde vedlikeholdet av den østre halvdel av Langefossbroen, mens den annen del, den vestre halvdel, skulde vedlikeholdes av de 8 kronesager. Broen var nemlig delt i 2 deler ved et skjær, som lå midt i løpet

 

A få rede på salget av jordegodset er ikke lett, da panteregistrene er brent.

 

Vedkommende Lagmannsgården i 1824 i Gjerpen, har jeg søkt om oplysninger av panteregistret, som skriver sig fra tiden efter 1824. Det første dokument som er anmerket er husmannskontrakt av 1768, utstedt 21., tinglest 25. januar på husmannsplassen Turvildplassen fra lagmann Jonas Greger til Tor Halvorsen, merkelig nok. Det kan ten­kes at det har levet efterkommere av Tor Halvorsen, som har vært i besittelse av dokumentet og plassen, og har for­anlediget det innført.

 

Neste dokument er skifte efter Elisabeth Blom, der var født Rougtveth. Hun hadde vært gift med Hans Christoffersen Blom, som hadde kjøpt Lagmannsgården med tilleg­gelser i 1799. Skjøte på eiendommen er overlatt av konsul Holta og inntas her:

 

Vi Christian den Syvende, af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmersken og Oldenborg.

 

Gjøre alle Vitterligt: At Vi med Vores Resolution af 25de Sep­tember dette Aar allernaadigst have bevilget at Forpagteren af Gaarden lille Glerpen i Glerpens Præstegleld under nedre Tellemarkens Fogderi og Bradsberg Amt, Kiøbmand Hans Christophersen Blom i Scheen, maae til Eiendom overlades bemeldte Os tilhørende, men forhen til Scheens nu ophævede Laugstool beneficerede Gaard, lille Gierpen, Matricul No. 123, Skyldende 6 Huder med Bøxel og Landskyld, og beliggende i fornævnte Præstegield, Fogderi og Amt for den af ham bundne Kiøbe­summa 2500 Rixdaler; og da Kiøberen har til Vores norske Zahl Kassa, i Følge Zahl-Kasserer Schafts udstædte Qvittering af 28de October dette Aar, betalt Kiøbesummen bemeldte Toe Tusind og Fem Hundrede Rix­daler, saa have vi ved dette Vores aabne Brev og Skiøde allernaadigst villet Skiøde og afhænde ligesom Vi herved fra Os og Vores Konge lige Arve Succes Sorer i Regieringen til førnævnte Hans Christopherser Blom hans Arvinger og efterkommende retmæssige Eiere, skiøde og aldeles afhænde bemeldte Os tilhørende Gaard, lille Gierpen, Matricul No. 123 i Gierpens Præstegield under nedre Tellemarkens Fogderi og Bradsberg Amt, skyldende 6 Huder, frie for Retention eller Indløsnings Ret i alle optænkelige Maader, og saaledes bliver Kiøberen fuldkommen overdragen al den Herlighed og Rettighed som dertil ligge boe, være sig Landskyld, 3die Aars Tage, Fløtning, samt Ager og Eng, Qværne og Qværne Vande, Skov og Mark, Fæegang og Fiskevand, Sæter og Sæter­boliger, Veide og Veidestæder, samt alt andet dertil liggende inden og udengierdes intet i nogen Maade Undtagen; thi kiende Vi for Os og Vore Kongelige Arve Succes Sorer i Regjeringen, ingen videre Lod, Ret eller Rettighed til bemeldte Gaard lille Gierpen at have, men at samme fra Os i alt er overdraget til fornævnte Kiøber Hans Christophersen Blom og Arvinger samt efterkommende retmæssige Eiere, dog Os og Vore Kongelige Arve Successorer i Regieringen, alle Kongelige Regalia og Høiheder uforkrænket, samt ordinaires og extraordinaires Contri­butioner, som enten allerede ere eller herefter maatte vorde paabuden, aldeles reserveret og forbeholden. Forbydende alle og enhver herimod, eftersom foreskrevet staaer, at hindre eller i nogen Maade Forfang at gjøre under Vor Hyldest og Naade!

 

Givet udi Vores Kongelige Residents Stad Kiøbenhavn den 20de November 1799.

Under Vores Kongelige Haand og Segl

CHRISTIAN R

(segl).

 

Allerunderdanigst læst og protocolleret ved Vinter Tingets Holdelse for Gierpen Præstegield med Slemdahls Annex Almue paa Lensmands­gaarden Limie den 14de Januarie 1800. I Justits-Protocollen extraheret og i Skiøde Protocollen Ordlydende indføret, samt herfor betalt 2 rd., skriver toe Rixdaler.

(Navn).

 

Fremlagt ved Reguleringscommisjonen for Bamble Sorenskriveries afbrændte Archiv, den 30te Januarie 1826, og heraf Ordlydende Afskrift leveret.

(Navn).

 

Hans Christoffersen Blom skal ha vært valgt til Skiens representant på Eidsvoll, men hans død i 1814 hindret dette, og i stedet blev hans svigersønn, Didrik Cappelen, represen­tanten. Blom opførte en stor 2 etasjes bygning på gården og bodde der til sin død.

 

Ved skifte efter enken i 1825 blev Lagmannsgården utlagt til deres sønn, Andreas Rougtvedt Blom, som bodde på gården til sin død 1851. Han var oprinnelig sjømann, men opgav sjøen og blev landmann og skibsreder.

 

Andreas Blom var gift med sitt søskendebarn, Christi­ane Blom, datter og eneste barn av presten Fredrik Blom i Gjerpen. Han fikk med henne en betydelig arv; men det gikk dårlig med hans skibsrederi, så. han mistet det meste av formuen. Hans hustru vedblev dog å bo på Lagmannsgården til sin død i 1877; hun var da 91 år.

 

I panteregistret er det under Lagmannsgården opført en skyldsetningsforretning av 27. april, tinglest 8. juli 1841, hvorved er fraskilt en eiendom, som er gitt gårdsnr. 116, br. nr. 1, i Gjerpen og kalles Berg i matrikulien, og videre en skyldsetningsforretning av 15/4, tl. 5/12 1855, hvorved er utskilt g. nr. 113, br. nr. 7. Det er Stenåsen i Gjerpen, som i matrikellen er slått sammen med Sørbøe i g. nr. 113.

 

I anledning av disse forretninger erindres det før nevn­te reskript av 1696, hvori det heter, at Lille Gjerpen med Underliggende Juxeskov og Stensåsen i Gjerpen, skal ved lagmannsembedet forblive. Men hensyn til Stensåsen er saken klar, den må ved salget i 1799 ha fulgt med Lagmannsgården, og har lagt i dens skyld, og er fraskilt i 1855, men m. h. t. Juxeskov, så har man ikke, mig bekjent, det navn i Gjerpen, men alene i Sauherad. Berg som utskiltes i 1841, finnes ikke i landkommisjonens fortegnelse, men den mâ også ha vært innbefattet i Lagmannsgärden ifølge avskrift av skyldetningsforretningen av 1841 fra statsarkivet, avholdt efter rekvisjon av skibskaptein Andreas Blom, for åskyldsette den anpart av Lille Gjerpen — nordre Berg kaldet, som han hadde solgt til Nils Nilssen Røsager og John Thomsen Kikut. Herman Bagger var en av skyldset­ningsmennene.

 

Den solgte anparts grenser beskrives således:

 

«Paa vestre Kant Børsesø, paa søndre Kant mod Sæl­gerens Tilgodehavende (Gjenhavende) anpart af denne Eien­dom og paa Østre Kant mod Gaarden Mustvedt.»

 

Den solgte parsell har altså ligget østenfor Børsesjø, og Lille Gjerpen hadde efter forretningen fremdeles igjen eiendom der. Om den senere er solgt, har jeg ikke under­søkt. Berg var i 1905 delt i 6 bruksnummer. Den solgte parsell Berg, fikk en skyld av 1 daler, 6 ort og 6 skill., mens Andreas Bloms gjenhavende eiendom hadde en skyld av 12 daler, 2 ort og 13 skilling.

 

På skifte efter Christiane Blom og før avdøde Andreas R. Blom, blev ved skjøte av 15. april 1880 Lagmannsgården solgt til ingeniør Johan Koren Christie, som var gift med en datter av Chr. H. Blom, Cathrine Blom, med hvem han fikk en betydelig formue. Han forbedret gårdens drift, anla skifferbrudd på gården, istandsatte og nybygde husene, som tidligere, i det ytre i hvert fall, synes å ha vært i en mindre god forfatning. Han drev også teglverkvirksomhet, men hans disposisjoner falt ikke heldig ut. Han var begynt med å utstykke å selge deler av eiendommen til byggetomter og lignende; og avviklingsstyret fortsatte hermed. Allerede i Christies tid i 1905 var det av eiendommen, som ennu hørte til Gjerpen, utstykket i 40 bruksnummer. En stor del av eiendommen var allerede ved byutvidelsen i 1856 innlemmet i Skien, og på dette var det opført en hel del huser. Ved jernbanens anlegg blev det tatt en lang strekning av det innen Skien gjenværende og endelig ved byutvidelsen i 1916 blev en større del innlemmet i byen.

 

Lagmannsgården var en stor eiendom. Den strakte sig helt op til Nylende og det nordligste av Duestien mot Gjerpen prestegård, hvorfra den må være utgått, og over højden og Kirkeveien helt ned til Børsesjø, og som tidligere er nevnt, hørte også. strekningen østenfor Børsesjø, likesom Stensåsen, til eiendommen. Av det av eiendommen, som ligger vestenfor Kirkeveien er såvel det som er tillagt byen som det som hører til Gjerpen for en stor del bebygget. Saledes har Telemark fylke bygget sitt administrasjonshus og bolig for fylkesmannen på dette.

 

For gårdsbruk er praktisk talt alene igjen det som ligger Østenfor Kirkeveien og ned mot Børsjesjø. Ellers er det bare små partier igjen som er uoptatt, og snart vil nok alt være bebygget.

 

Selve parsellen av Lagmannsgården, hvorpå bebyggel­sen er, ligger i Gjerpen og kjøptes i 1904 av konsul H. H. Holta, som også har innkjøpt flere deler på vest-, nord- og østsiden, som var fraskilt, likesom han har kjøpt og lagt til en del av nordre Brekke, hvor iblandt den såkalte Bån­haugen, der imidlertid ligger i Skien og er det næst høieste punkt i byen, nemlig 70 meter over havet, med en prektig utsikt.

 

Herr Holta har også forskjønnet den gamle bebyggelse. så det hele nu har fått et utseende verdig det gamle herre­sete med sine tradisjoner fra lagmennenes residens.

 

Men hensyn til de øvrige eiendommer som ifølge riksarkivets opgave tillå lagstolen i Gjerpen, nemlig Hougen, så har vi kun en gård skrevet Haugen, nemlig gårdsnr 68, beliggende mellem Bøle og Borgestad; og de øvrige i Eidanger og Solum er lett å finne igjen i matrikulen.

 

Til avslutning på denne utredning må kortelig nevnes de forandringer våre domstoler senere i tiden er undergått. I 1887 ved juryens innførelse blev justitssaker henlagt til meddoms- og til lagmannsrett, så de ordinære domstoler bare hadde sivile saker igjen, og ved lov av 1935 blev over­rettene helt avskaffet også for sivile saker. Istedet blev anker for disse fra by- og herredsrettene henlagt til lag­mannsrett med lagmann og 2 lagdommere. Fra samme tid fikk Skien igjen sin lagmann og lagmannsgård, Lagmanns­huset, som det heter, på nordre Brekkes grunn, med herr Carl Bonnevie som første 1agmann for Agder lagdømme, ca. 650 år efter den gamle lagstols oprettelse.



[1] Om disse står tilføjet: «Ingen Schouff eller Herlighed thil.»