PÅ VISITT I BREVIK FOR 200 ÅR SIDEN
AV
cand. jur. C. S.
Schilbred
BREVIK
for 200 år siden! Det er noe rent overveldende ved tanken. Vi må gå mange trin
tilbake i utviklingen før vi kommer et sånt spann av år ned i fortiden. For to
århundrer siden lå begivenhetene i 1814 flere menneskealdrer frem i tiden, og
den franske revolusjon hørte også fremtiden til. Karl den 12., den unge hjälte,
var derimot forholdsvis aktuelt stoff. Det var ikke mange årene siden han lot
sitt unge liv nede ved Halden. I Danmark-Norge var det Holbergs ånd som svevet
over vannene. Jeppe og Pernille og Erasmus Montanus[1]
spankulerte lyslevende omkring. Nå, vi bør forresten ikke glemme Jacob von
Tybo, den stortalende soldat. Han var meget av et tidens tegn.
Disse
navn gir en viss idé om hvad det vil si å gå to hundre år tilbake i tiden. Og
nu skal vi forsøke å sette oss tilbake til Brevik i disse fjerne tider.
*
Om
bebyggelsen i Brevik for 200 år siden vet vi ikke meget. Byen blev som kjent
herjet av en stor brann i 1761, og den eneste bygningen som blev levnet, var
efter tradisjonen kirken. Det er nu forresten ikke så helt sikkert.
Man
mener således at Grubbegården på Øya (nu tilhørende malermester Henry Hansen)
er av eldre dato og således har klart sig gjennem brannen. Men det aller meste
av bebyggelsen i Brevik er opført efter brannen så noe pålitelig billede av
forholdene tidligere kan vi ikke danne oss. I fogedregnskapene fant jeg for et
par år siden et dokument fra 1704 hvor det finnes beskrivelser av Porsgrunn og
Brevik. Forfatteren går forholdsvis meget i detalj når det gjelder Porsgrunn,
mens han ikke skriver stort om Brevik. Det eneste han oplyser av interesse er
at Blekebakken allerede var bebygget den gang. Med hensyn til Breviks centrale
deler er vi imidlertid like kloke. Man kan dog sikkert gå ut fra at de nye
bygninger som reiste sig i Brevik efter brannen i 1761 for det meste blev
opført på de gamle branntomtene. Så bebyggelsen har nok også før brannen i hovedtrekkene
falt som nu. Jeg tenker da naturligvis bare på den centrale del av byen — Øya
og partiet omkring havnen — for bebyggelsen var selvfølgelig ikke så utstrakt
som den er nu. Særlig ved kanalen har nok forholdene vært omtrent som nu med
store behoelseshus i rad og rekke bortover og sjøboder nedenfor.
Når
det gjelder byens eksteriør, blir alt bare gjetninger. Men med hensyn til
interiørene er vi bedre underrettet. Når det blev holdt skifte efter folk, blev
nemlig både hus og innbo nøiaktig beskrevet, og på grunnlag av disse
beskrivelser kan man danne sig et billede av forholdene.
Fra
året 1725 foreligger det en slik skifteforretning efter en mann som het Lars
Nielsen Leerstang. Han var riktig en storkar denne Lars Nielsen, og
fortegnelsen over hans jordiske gods tok adskillige sider i skifteprotokollen.
Ut fra denne skifteforretningen kan man danne sig et visst billede av
interiøret i et velstandshjem i Brevik i disse fjerne år. Og jeg skal ta leseren
med på en visitt til seigneur Lauritz Nielsen.
Først
skal jeg presentere husets herre. Lars Nielsen var ikke efter datidens begreper
en mann av ekstraksjon (d. v. si fin familie). For å tilfredsstille de
strengeste krav i denne retning måtte man være adelig eller iallfall av gammel
embedsslekt. En kjøpmannsslekt kunde forresten også passere når den bare var
tilstrekkelig forgylt og hadde et fremmedklingende navn. Lars Nielsens slekt
skrev sig fra Breviks nabobygd Eidanger. Hans bestefar som het Rasmus
Leerstang, var gårdbruker på gården Lerstang. Han var forøvrig litt av en
storkar, denne Rasmus — han eide et par-tre gårder og drev også med shipping.
Sønnen Niels Rasmussen nedsatte sig som kjøpmann i Brevik, hvor han slo sig
godt op. Han var i 1680-årene den største skattyder i det ytre fjordstrøk og
eide flere gårder i Eidanger. Han døde i 1690 efterlatende sig enke og tre
barn: Lars og Jacob Nielssønner og Anne Marie Nielsdatter. Lars som var den
eldste av sønnene var født i 1677, mens Jacob var født i 1680 eller 81.
De
to brødre blev gift med to søstre, døtre av tollbetjent i Brevik Axel Olsen og
Kirstine Jacobsdatter Rheens — Lars med Gunhild Axelsdatter og Jacob med Bodil.
Det første ekteskap blev velsignet med en rekke barn, mens det andre blev
barnløst.
Av
disse to brødrene har Jacob fått sig en fremtredende plass i Breviks historie
på grunn av sine donasjoner til kirkelige og sosiale formål i byen. Og for
eftertiden er han blitt stående som den ubestridte Krøsus i byens historie. Det
fortelles blandt annet at han skal ha eid 20 gårder i Eidanger. Nå, dette med
de 20 gårdene er en del overdrevet — tallet har efter det jeg har sett, dreid
sig om et dusin. Og den ubestridte, Krøsus skal heller ikke få stå ubestridt.
Jacob Nielsen var i mange år Breviks rikeste mann, men byen har hatt mere eller
i alle fall like pengesterke folk, og en av dem var hans kjødelige bror Lars.
Den siste døde bare 46 år gammel i 1723 og efterlot sig da en nettoformue på
over 13000 riksdaler. For Jacob Nielsen har vi en opgave fra
ekstraskattelistene fra 1743, hvor hans formue blev opgitt til 11000 rdlr.
I)isse tall som ligger 20 år fra hinannen, gir naturligvis ikke no ideelt
sammenligningsgrunnlag. Men en skatteliste fra 1720 gir bedre stoff for en
mannjevning. Det oplyses her at Lars Nielsen betalte 22 rdlr. i krigsstyr og
ekstraordinær bordskatt, mens broren Jacob betalte 12. Lars har visst ikke
bare med hensyn til årene vært Jacobs storebror. Vi kan iallfall slå fast at
Lars Nielsen var en fullødig representant for Leerstangslekten og på ingen måte
har ligget sin kjente bror noe efter med hensyn til gods og gull.
Som
de andre medlemmene av slekten ernærte Lars sig av handel og skibsfart.
Handelen omfattet mest trelast, men han drev også butikk- eller krambodhandel,
som det den gang het.
Dessuten
drev han altså med shipping. I 1707 kjøpte han halvparten i en skute ved navn
Patriarken Jacob[2]. Og under
skiftet efter ham i 1725 oplyses det at boet hadde til gode betalingen for en
skute som het Magdalena Catharina. Så den har han også eid.
De
to brødre Jacob og Lars Nielsen bodde vegg i vegg. Under skiftet efter den
sistnevnte oplyses det nemlig at huset hans lå mellem Jacob Nielsens iboende
gård på den østre side og salig Ingebret Siversens tomt på den vestre.
Lars
Nielsens hus, hvor vi skal avlegge en visitt, har vært forholdsvis stort. Det
inneholdt 5 værelser og kjøkken i første etasje: For det første en dagligstue
med jernkakkelovn (disse blev alltid særskilt nevnt i husbeskrivelser i gamle
dager). I denne stue var det bygget op et lite kontor (»Skrifver Cantor«) med
to små låsbare brevskap. Ved siden av dette rummet lå i nord et barnekammer med
kakkelovn og et kjøkken med skorsten. På østre side hadde huset et nytt
tilbygget kammer med jernkakkelovn. På den vestre siden lå det også et litet
kammer.
I
annen etasje var det en sal med jernkakkelovn. Ved siden av den på nordre side
lå et litet kammer og på vestre side to små kamre «tvert for hver andre«.
I
dagligstuen i første etasje finner vi følgende møbler: to lakkerte klaffbord —
et sort og et brunt —, tolv russelærsstoler, et speil med brun ramme, en brun
hollandsk »tavelet« (liten hylle, trekantet) samt en gammel husklokke. Det nye
kammeret var også utstyrt med et brunt lakkert klaffbord og dessuten med et brunt
hollandsk furuskap med to dører, en brun lakkert dragkiste, en brun hollandsk
»tavelet« med krone, et gammeldags sengested av ek, en liten brun kiste med tre
jernbånd og lås, et hengeskap av ek også forsynt med lås, et speil med sort
ramme, tolv små nürnbergertavler med glass og forgylte rammer og sluttelig et
litet trebrett.
I salen i annen etasje og de tilstøtende kamre er inventaret ganske
rikholdig. Her finner vi for det første to hollandske ekeskap. Det ene var
innlagt med sort og hvitt og forsynt med fire dører samt skuffer nedentil. Det
annet som karakteriseres som gammelt var utskåret og likeledes utstyrt med fire
dører. Videre var en hel del kister anbragt heroppe: en brun ekekiste med fem
jernbånd og lås, en blå ditto (også av ek) forsynt med tre bånd og lås, en stor
sort furukiste med lås, men uten jernbånd og en brun furukiste med tre jernbånd
og lås. Dessuten finner vi fem skrin, hvorav et grønt beslått og et brunt
utskåret, begge med lås. Det var plassert tre himmelsenger heroppe, en som
antagelig var umalt samt en rød og en blå. Av stoler var det en sann
mangfoldighet: tolv med høie bakstykker trukket med russelær, fjorten med
rørtrekk, likeledes med høie bakstykker, to med lærsæter og endelig to
lenestoler med halmsæter. Videre finner vi to brune tebord, hvorav det ene
opgis å være lakkert. Også her hadde Lars Nielsen en brun hollansk »tavelet«.
Når vi så har tatt med et forgylt speil og ni malerier (»skielderier«), hvorav
fire med brune lakkerte og fem med sorte rammer, har vi gått over husets
møbler.
Vi
skal så se på sølvtøiet. På dette område var huset vel forsynt. Fortegnelsen
over sølvgjenstandene tar omtrent 2.1/2 spalte i skifteprotokollen. Det regnes
op en rekke kanner, begre, »smørbrekkere«, saltkar og skjeer og dessuten
brennevinsbolle, koks, snusdåse og belte med knivslire utført i det edle
metall. Vi skal se nærmere på en del av dette. For det første en stor sølvkanne
som var forsynt med årstallet 1663 og veide 96 lodd (ca. 1,4 kg.). Den blev
verdsatt til 56 rdlr. En annen kanne som velde 90 lodd og blev verdsatt til 54
rdlr. var utstyrt med årstallet 1719 og Lars Nielsen og hustrus navn. På en
tredje kanne hvis vekt var 65 lodd fantes bokstavene A. T. C. G. og årstallet
1701. Huset hadde to kanner som velde 48 lodd, og den ene av disse var forsynt
med salig Axel Olsen og enkens navn samt årstallet 1705. En kanne som efter
taksten (30 rdlr.) også må ha vært ganske stor var utstyrt med Laue Hansens
navn. Den største av hele samlingen må forøvrig ha vært et eksemplar som blev
verdsatt til 61 rdlr., men som det ikke gis noen nærmere oplysninger om. En
koks (skål) med to ører og lokk samt fire knapper under veide 74.1/2 lodd.
En
del gullgjenstander fantes det også i huset, deriblandt en desmerdåse
(luktedåse).
Huset
var videre forsynt med almindelig husgeråd av kobber, messing, tinn, jern,
blikk og »malm« samt linklær, sengeklær, benkedyner og høiener (hynder).
Det
later ikke til at Lars Nielsen har hatt noen litterære interesser — iallfall
ikke i verdslig retning. Hans bibliotek innskrenket sig til en rekke religiøse
skrifter — bibler, postiller o. a.
Vi
er nu ferdig innendørs og skal se på de ytre bekvemmeligheter. På vestre side
av våningshuset lå et lite gårdsrum, en sjøbod med kornloft, bryggerhus samt et
litet vedskjul hvori det var en brønn. På søndre side ut mot vannet lå en ny
sjøbod, også med kornloft. Endelig hadde Lars Nielsen på østsiden av huset
fjøs, stall og låve med høitrev ovenpå, alt under et tak. I gamle dager var det
som kjent almindelig å holde kuer m. v. i byene — iallfall i distriktene om
Skiensfjorden. I Brevik forekom det helt til omkring 1900. Østenfor den sist
nevnte av Lars Nielsens bygninger var det en »bukt eller grunne« hvor det var
bygd op to bolverk til å ha trelast på.
Grunnen
som Lars Nielsens forskjelige bygninger var opført på tilhørte ikke ham selv.
Breviks grunner var et aktivum som var samlet på en hånd, og på denne tid var
det generalmajor Arnoldt på Borgestad som eide dem.
Av
kreaturer hadde Lars Nielsen kuer. Noen hest nevnes ikke i skifteprotokollen,
men den eller de har nok ikke manglet i Lars Nielsens levende live. For han
hadde både ridetøi og doninger. Ridetøiet var såmen fjongt også, eller hadde
iallfall vært det i sine yngre dager. Skifteprotokollen nevner en gammel
»karmannssadel« med blaa plysj i sætet, pistolhylster samt blått skaberakk og
bitsel. Av kjøreredskaper nevnes en chaise[3],
som var trukket med grønt klæde og ellers grønnmalt, samt to gamle brune sleder
og to seler.
Å
dømme efter det som fantes efter ham, har ikke Lars Nielsen gitt sig særlig av
med butikkhandel (det nevnes jo heller ikke noen spesiell krambod i huset).
Boet omfattet ikke noen rikholdig varebeholdning, og det som fantes var mest
tøier. Trelastlageret var imidlertid mere fyldig — boet hadde last både oppe i
Trosvik, på Sæteret, på de hjemlige bolverker og på Anders Mortensens[4]
brygge.
Som
vi har sett tidligere, var Lars Nielsens bror Jacob noe av en jorddrott. Det
var forresten alle Leerstangene i større eller mindre grad, og Lars Nielsen var
ingen undtagelse. Efter å ha gransket hans habengut hjemme i Brevik, skal vi se
på hans jordegods. Han eide 7 gårder i Eidanger: Hvalen (6 huder), Skjelsvik (6
huder), Østvet (6 huder), Flokstad (3 huder), Oksum (4 huder), Bjønnes (4
huder) og Auen (1.1/2 hud). Dessuten eide han 1 hud i Stulen.
Lars
Nielsen døde som nevnt i 1723, bare 46 år gammel. Han efterlot sig enke Gunhild
Axelsdatter og 6 barn avlet med henne: Niels, Karen, Christine, Trinche, Åse
Marie og Anne Magrethe.
Av
de 13133 riksdaler som boet utbragte, fikk enken halvparten, sønnen 1876 og
døtrene 938 rdlr. hver.
Det
sier sig selv at en så velstående enke som Gunhild Axelsdatter ikke manglet
friere, og hun blev da heller ikke sittende lenge i enkestand. Allerede i 1725
blev hun gift med en annen Brevikskjøpmann, Christen Nielsen, som forøvrig var
blitt enkemann samme året. Den nye ekteskabelige glede blev imidlertid ikke av
lang varighet. Allerede i 1728 døde både mann og hustru efterlatende sig en
sønn, Lars.
Da
Lars Nielsen Leerstang døde blev hans bror Jacob verge for barna. Den eneste
sønnen Niels blev efter morens død opdradd hos onkelen, som forøvrig også tok
sig av hans lille halvbror Lars Christensen. Niels Larsen arvet en stor del av
sine rike fosterforeldres gods. I 1746 finner man i Bambles justisprotokoll
tinglyst et overdragelsesbrev fra Sr. Jacob Nielsen og Bodil Axelsdatter til
deres fostersønn Niels Larsen på en del av deres effekter og eiendommer så vel
som to skib, Patriarken Jacob[5]
og La bella Elisabeth.
Niels
Larsen hadde godt å slektes på, og han skulde også vise sig slekten verdig. Han
blev med tiden en stjerne som lyste sterkere enn noen annen av Leerstangene.
Han blev en betydelig forretningsmann og stor eiendomsbesidder. Og han har også
innlagt sig ry på andre felter. Løvenskiold nevner i sin bok om Bratsberg amt
at Niels Larsen var en dyktig jord- og havedyrker, og oplyser også at han innla
sig fortjeneste ved å utbedre veien mellem Brevik og Porsgrunn.
Brevik
har den dag idag et monumentalt byggverk, som skriver sig fra Niels Larsen,
nemlig den store stilfulle bygningen som nu er byens tollbod og bopel for
sorenskriveren i Bamble. Den blev for over halvannet hundre år siden opført av
Niels Larsen. Den er et minne fra Breviks storhetstid og et monument over en
slekt som har spilt en stor rolle i Breviks historie.
[1] Her i distriktet hadde vi på denne tid pussig nok en figur som har vært nær beslektet med den gode Erasmus. I 1741 blev det i Skien begravet en 66 år gammel student som het Hans Jensen Aurimontanus (d. e. Guldberg).
[2] Broren Jacob nevnes samme året som skipper på denne skute.
[3] Lett halvdekket vogn, vognstol.
[4] Anders Mortensen Høegh, stamfar for slekten Høegh i Brevik.
[5] Dette fartøiet er
ikke identisk med den skute av samme navn som er omtalt tidligere. Den før
nevnte Patriark var på 46.1/2 lester og blev kjøpt av Lars Nielsen i 1707, mens
den som omtales her i teksten var på 123.1/2 lester og bygget i 1724.