Skiens byområde i den eldste tid.

av

 

Chr. C. Bruun.

 

Byen er ikke anlagt ved nogen spesiell akt, men som de fleste norske byer antas den å ha været en handels- eller markedsplass, før den nevnes i historien. Dens beliggenhet ved en fjord, seilbar langt inne i landet, hvor seilleden sluttet, har særlig egnet sig for utvikling til by.

 

­Når det heter i kgl. reskript av 15. mai 1741, at kjøpstaden Schien skal fra først av være blitt anlagt og tid efter annen bebygget på de tvende rikets og kronens gårder Lie og Lunde, er det ikke riktig. Skien var by lenge før disse eiendommer korn inn i byen, den hadde privilegier fra det 14 århundede, altså inntil 200 år før dette skjedde.

 

Første gang byen nevnes i historien, er våren 1184, da Magnus Erlingssøn kom inn til Langesund på sin ferd vest over og fikk med sig hardstein fra Skida, soni blev benyttet som kasteskyts i slaget ved Fimreite, hvor kong Magnus falt.

 

Hardstein nevnes forøvrig flere ganger i historien, således er de nevnt. som salgsartikkel i privilegiene, og man ser også av diplomene at der ilegges sa og så mange vekter hardstein i bøter for forgåelser.

 

Disse hardstein-brynestener korn fra et fjeld i Eidsborg i Telemarken og er den dag idag gjenstand for omsetning, men det er Porsgrunn, ikke Skien som er avtageren.

 

Utstrekningen for byens område på den tid har vi nok ikke, det er først fra det 16de århundrede at der foreligger noget som kan berettige til å søke utgangspunkt for hvad der på den tid kan ha hørt til byen, og til å anta at også dette har været stillingen i lange tider tilbake.

 

Byen var nemlig omgitt av gårdene Lunde, Lie, nordre og søndre Brekke, Bratsberg og Gjemsø klostergods, og alle disse gårder var kirke- eller klostergods for den katolske kirke, som jo samlet nær sagt alt jordegods under sig. Efter biskop Øisteins jordehok av 1401 eide Gjemsø kloster da 266 gårder. Det var efter reformasjonen 1536 at alt dette jordegods blev inndratt under kronen, og blandt annet også Lunde og Lie.

 

Gjemsø kloster var allerede før 1536 inndratt, men var kommet tilbake til nonnene, men i 1540 var det endelig inn­dratt. Høvedsmannen på Akershus skriver da til kongen, at «alle nonnene er nu uddragne og ere gifte untagen en gammel nonne som ei vilde gifte sig, dog er hun med vilje uddragen og er hun nu hos sine venner.»

 

Lunde må først være gitt til byen, den blev senere be­nyttet for presten i Skien. Forholdene var imidlertid ikke helt klare for presten, og dette ledet til at der blev tvistigheter, hvorfor der blev nedsat en kommisjon til å løse disse, og i 1663 avsa kommisjonen sin dom i saken og ut fra denne dom mellem presten på den ene side og byen og opsitterne på Lunde på den annen, er det at man får et innblikk i grenseforholdene.

 

I dommen heter det, at byens øvrighet hadde utlagt Lunde til presten, og at borgermester Søfren Roesigs bodde der i 1553. Lunde må derfor være gitt til byen i tiden mellem 1540-1553. Da dommen ikke nevner gavebrevet, men henholder sig til vidneforklaringene om byens forhold til preste­gården, kan ikke gavebrevet ha været tilgjengelig for kom­misjonens medlemmer, og B. H. Løvenskiolds anførsel i hans Bratsberg amts beskrivelse og sogneprest Hesselbergs bemerkning i kaldsboken 1732 om at gavebrevet må være brent ved brannen i 1666, da rådstuen og underfogdens, tillike med byens kiste med mange gamle dokumenter, brant — fører ikke frem idet denne brann fant sted 3 år efter kommissariedommen.

 

For byens vedkommende dreiet tvisten sig om forholdet. med Farmarken, strekningen som lå vestenfor Lundedalen og Lundebekken og for opsitterne på Lunde, den gjenværende del av Lunde, nemlig Hjellen, og hvad der lå østenfor Lunde­dalen om de pliktet avgift til presten.

 

Resultatet blev at presten og byens borgere skulde ha Farmarken til felles fehavn visstnok byens påstand — mens opsitterne skulde betale avgift til presten.

 

Da presten Iver Hesselberg 1732 skrev sin beretning i kaldsboken ut fra dommen, hadde han fortegnelse over op­sitterne som betalte skatt til ham, så han på grunnlag herav kunde optrekke grensen for Lunde.

 

Han tar sitt utgangspunkt fra Taterbakken[1] ved glassmester Henrik Clausens hjørnehus senere byens fattighus og

ved byens brann i 1886 Skiens brannstasjon (nu hjørnet ved Hesselbergsgaten og Prinsessegaten) — herifra til Lunde­dalen, langs nordre side av Lunde kirkegård, som grenser mot Lie. Det er den nuværende Hesselbergsgate. Om denne har fått navnet efter presten på grunn av hans beskrivelse, vites ikke, mem umulig er det jo ikke. Denne grense mot Lie var delvis bare en sti som endte i Lundedalen i en bro, som dannet adkomst for gående til Haven og Falkum. Senere er Lundedalen opfylt, især efter brannen i 1886.

 

I sin videre beskrivelse nevner presten Jens Gregersens øde tomt og hans hus ved Taterbakken, som også var ube­bygget tomt i 1886 og eides da av ekspeditør Christensen. Videre matr. no. 108 ved Hjellens begynnelse, nu vestsiden av Grand Hotell. Efter dette skulde grensen for Lunde gå fra Lundedalen og til Taterbakken og derfra langs denne til hjø­net ved Skistrædet og Prinsessegaten (Brannstasjon nu) og vestover efter Kirkestrædet (et navn som nu er vekk), nu Skistrædet, til sydøstre hjørne av Lunde kirkegård, herifra mot syd ned et smug, Krabbebakken, til Prestebakken (Telemarks­gaten) over Hjellegaten og ved matr. 108 efter et nytt smug ned til Hjellevannet langs Grand Hotells vestside.

 

Disse smug eksisterte alle i 1886, men blev vekk ved den da foretatte regulering.

 

Grensen for Lundes og Lies vedkommende skulde forså­vidt være grei, men så kommer vi til Lies grense mot byen. Denne gård var gitt byen ved gavebrev av 1568, som blev skaffet avskrift av fra riksarkivet under en prosess mellem byen og fløtningen i 1890.

 

Såvidt jeg vet finnes ordlyden av dette gavebrev ikke annetsteds gjengitt enn i arkivar Hartmanns skrift om hans arkivundersøkelse for nevnte prosess, og gjengis derfor brevet her efter dette.

 

Gavebrev på Lie gård:

 

Wii Efterschrefne Jørgen Løche Til Ofvergaard Ridder, Bjørn Anderssen til Stenoldt og Christopher Walchendorf til Glorup giver alle witterligt, at efterdi Borgmæstere raad og Meenige Borgere her udi Scheen, hafver seg beklaget, hvor­ledes at en ko. Ma. og Cronens Gaard ved Naffn Lie, Som er en øde Gaard og nu nyligen bygt under Bratsberg, skall ligge fornemte Borgere og deris bye til stoer for Fang, Saa de ingen stæds deraf Byen kunde udelade deris quæg, medmindre de jo komme på fornemte tiids Eyendom, derfore hafver wi efter dend Befatning og fuldmagt os av Kongl. May.ts wor aller naadigste Herre givet er paa Kon. Ma. weigne og gode behag undt og tilladt og nu med dette wort obne brev under og tillader at fornemte Borgere udi Scheen nu her efter nyde bruge og beholde fornemte Gaard Lidt qwit fri og for uden ald afgift med aldt fornemte Gaards Ræntte og Rætte tillig­gelse, som af arildstad tilliget hafver intet undertaget, Intil saa længc Ko. Ma. derom anderledes tilsigendes worder! Forlydendes derfore paa Høystbemte Kgl. Ma. wor allernaadigste Herres weigne alle Kong. May.ts Lensmænd. Fogder og alle andre fornemte Borgere udi Scheen paa fornemte gaard at gjøre nogen forfang eller hinder på fornemte Gaard: at Eien­dom som foreskrevet staar givet udi Scheen dend 8te Dag Febr.r 1568.

 

Der er ingen grensebeskrivelse i dette, og man må derfor på gjetningens vei.

 

Når grensen for Lies vedkommende går efter smug og streder, så antas det å skrive sig fra, at der har været uthugne gater i skogen, at altså strekningen har været skogbevokset i gammel tid, og det har man også andre steder eksempel på, at grensene har været efter sådanne gater.

 

Adjunkt Jonas Hansen, som har behandlet disse grenser, opstiller den hypotese at grensen for byen og Lie har fortsatt fra Taterbakken og i samme retning som fra Lundedalen som den nuværende Hesselbergsgate nu går ned til den gamle kirke gård (Busstorvet).

 

Han mener også at de nevnte grenser for Lunde kan skrive sig fra uthugne gater. Men er det så, er det besynderlig at der ikke skulde være sådan ved den fortsettelse som han vil ha av grenselinjen. Det skulde være mer nærliggende å tro at grensen for Lie hadde fortsatt efter Taterhakken, enten sydover eller nordover, og at Taterbakken har været en sådan hugget gate. Ett er sikkert, i 1886, ved byens brann, var østre side av Taterbakkgaten helt ubrudt. fra Skistrædet og til Lie­torvet, Norges Bank, og at Taterbakkgaten i tidens løp er utvidet kan man nok gå ut fra, spesielt. ved en brann i 1671, da visstnok den første ordentlige regulering av byen, og som senere vil bli behandlet. Som forholdene var, der henvises blandt annet til at i gavebrevet nevnes at byens borgere hadde klaget over at Lie lå deres by til stor forfang, så de intetsteds kunde utelate deres kveg med mindre de kom inn på Lie eiendom, synes det rettest å anta at grensen har gått sydover til Skistræde og langs dette ned til Kværndalsbekkens gamle leie, og det vil vi holde oss til her.

 

Denne bekk dannet derfra grensen nordover mot nordre Brække. På denne måte kan man også få en forklaring på denne gates navn, Skistrædet, på samme måte som man hadde Lundestrædet og Liestrædet.

 

Hvis der i tidligere tid hadde været en uthugget gate fra Taterbakken og østover, i retning som av Hansen antatt, hadde der ikke været grunn til å sløife den. Det kan nevnes, at efterat Skiens Sparebank i 1874 blev eier av rnatr. no. 23, hjørnegården ved Prinsensgate og Liegaten, tilbød banken byen adkomst fra Taterbakken tvers gjennem kvartalet. Det blev ikke noget av, grunnen vites ikke, muligens korn brannen i 1886 imellem.

 

Hvorledes det har været, er det. umulig å få absolutt fast­slått.

 

Vi er imidlertid kommet ned til Kværndalsbekkens gamle leie, den er nu overbygget og usynlig, men den fortsattes gjen­nem kvartalet som ligger søndenfor Skistrædet, under Telemiarksgaten nu, og gjennem kvartalet søndenfor denne og un­der Henrik Ibsens gate, og fortsatte gjennem kvartalet søn­denfor denne gate og videre ned i Bryggevannet, hvor dens endepunkt nu kan sees ved kloakkutløpet der. Som regel dan­net den grensen mellem de respektive eiendommer i de her nevnte kvartaler. Fra Skistrædet kaltes den Lortebekk.

 

Vi fortsetter grensen fra bekkens gamle leie, den gikk fra Skistrædet i nordøstlig retning langs Kirkegårdsstrædet, langs den gamle kirkegård, der er utgått fra nordre Brække Busstorvet nogenlunde nu og op til fjellet, og fortsatte sydover langs dette, således at Kamperhaug, Pusteviken og Snipetorp var innen byen, og videre under fjellet øst for Skotland og Sandviken til Gampedalen hvor bekken derifra, Megenbekk som den har hett., dannet grensen på sydkanten ned til elven.

 

Det kan være meget som taler for at grensen for byen ikke har gått lenger syd enn til Snipetorps sydende ved Strandbakken like ved Klevbroen, og at den så har fulgt Strandbak­ken ned til Mudringen. Strandbakken er bare et smalt smug og kan ha været en uthugget gate. Nu er den belagt med trapp ned til Skotlandsveien, tidligere gikk trappen helt ned til Mudringen, men i 1882, da jernbanen blev ført frem til Skien, blev den nedre del av trappen fjernet. Skotland og Sandviken skulde da ikke været med i byen, og grensen for byen skulde da været under fjellet fra Mudringen og syd til Sandviken. Det kan være meget som taler for dette, idet bebyggel­sen i disse strøk var minimal i lang tid. Ved taksttasjon over byens hus 1767 var der bare 2, matr. no. 288, 289 i Sand-viken.

 

Da vi ikke kjenner til nogen forandring av bygrensen på den kant, så er vi henvist til den første grensebeskrivelse, idet det må antas at byens eldste byområde, Skida, har været en gård med denne begrensning. Mot klosteret var grensen ved Broenes begynnelse Grubbe — nu ved Bollefos, som den innerste gren av elven kaltes fra Døleviken.

 

Den her beskrevne grense skulde være den utstrekning som byen hadde da privilegiene i det 14de århundrede blev gitt byen.

 

Nogen imponerende folkemengder kan ikke byen ha hatt, men når Bergen, Norges største by i 1560, hadde 4000, så kan ikke de norske byer ha hatt mange innvånere, og Skiens antall efter byutvidelsen 1856 opgis til 1800.

 

Den første bygrensebeskrivelse som man har er antagelig av 1603. Den skal finnes i en marginal tilføielse på et håndskre­vet eksemplar av Magnus Lagabøters bylov som befinner sig i Stockholm.

 

Granskere av denne marginalpåskrift. henlegger denne til en lagmann Engel Jensen i Skien.

 

Den lyder således:

 

«Skiens udraster søer at ud med bjerget til megen beck oc ikke lengerøster, neer saa langt som Liis udrast er, wester fra Lunde gjerde oc till Fartangen och imod Falkum gaardz eige­deller, mit i watnet oc mit i Farvatnet.»

 

Omskrevet på vårt sprog nu:

 

Skiens grenser er ut med berget til Megenbekk og ikke lenger øst (enn berget) nord så langt som Lies grenser går, vest for Lundejordet til Fartangen og imot Falkum gårds eiendomsdeler, midt i vannet og midt i Farvannet.

 

Megenhekk er som før anført: Gampedalsbekken, som i 1882 ved jernbanens innførsel i byen blev lagt over nordre endc av tunnellen i Sandviken. Denne grense er på den kant helt over­ensstemmende med den grense som foran er opstillet for byen fra den eldste tid.

 

Forandringen av grensen er, at gårdene Lunde og Lie er kommet inn i byen.

 

For Lundes vedkommende var grensen den samme like til byutvidelsen 1856. Den gikk således i vest fra Skredderbekken ved Falkumelven, langs denne bekk østover til Roligheten, fulgte så denne eiendoms vestgrense langs en bekk til Haven og derifra øst til Lundebekken, således at Roligheten hørte til Lunde. Fulgte Lundebekken langs Marensros vestgrense, det er grensen mot Lie, nordover til en bekk, op til og med Huken, hvor lille Mæla motstøtte. Gikk så langs Mælaveien et stykke og derfra mot Øst og i nordlig retning efter en linje som er avlagt på et kart som er optatt i 1835, og her ikke kan be­skrives nærmere enn at den støtte til sist mot Mæla ved Kjær­lighetsstien og derefter østover langs Gjerpens prestegård til Nylende stasjonstomt, hvor linjen bøier sydover og fulgte Kværndalsbekkens nordligste begynnelse sydover ned til den gamle kirkegård ved Busstorvet, og dannet hele veien grensen mot nordre Brække. Hvorvidt den gamle kirkegård da har været innlemmet i byen eller ikke, er uklart, herom mere siden.

 

Falkum og Mælagården, nordre og søndre Brække, Bratsberg og Bratsbergkleven var helt utenfor, og grensen mot klos­teret var den gamle ved Døleviken.

 

Dette var forholdet til 1663.

 

I 1662 solgte kongen, som var i pengemangel, klostergod­set til Jørge Bjelke med alle sagene. Bjelke solgte derefter i 1663 herav alle sagene og eiendommelle på Eidet og Smiøen til Skiens bys borgere, således at fra 1663 gikk strekningen fra Broenes begynnelse og til Damfos inn i byen.

 

Angående senere byutvidelser skal kortelig nevnes at i 1856 b1ev største delen av nordre og sønde Brække, Bratsberg­kleven og Klosterøen inndratt, og endelig i 1916 kom turen til Falkumgårdene og store deler av Mælagårdene, Bratsberg, Follestad, samt bebyggelsen utenfor Klosterøen og Klosterfossen med Gråten

 

Til supplering av foranstående skal jeg knytte en del be­merkninger til deri nevnte data.

 

Reskriptet av 15. mai 1741. Efter forestilling fra opsitterne på Lunde og andragende fra disse om å bli fritatt for avgiften til presten, de påberoper sig at den var pålagt dem efter en stor brann som var overgått byen for 70 år siden, hvorved prestens inntekter var forringet, og at den bare skulde vare for nogen år. Omhandlede brann var i 1671, ved den blev Hjellen og Lunde uberørt, men det må være uriktig at den var grunnlaget for denne avgift, det. må være dommen av 1663 som var det.

 

Ved reskriptet. blev de helt fritatt for å svare avgift til presten, og reskriptet gjentar den uriktige påstand fra ansø­kerne, så man må gå ut fra at den er antatt som riktig.

 

Den angjeldende brann som påberopes er i 1671, er for­øvrig interessant fordi statholder Gyldenløve efter ansøkning fra magistraten lot 8/7 1671 nedsette en reguleringskommi­sjon. Medlemmer av denne var, efter borgermester Mathias Lyches beretning inntatt II bind pag. 156 av Schneiders gamle Skien, overingeniør Wilhelm Coucheron og rådsmann Thomas Bandtzbild i Tønsberg og Søpen Hercules, foged over Brunlaug amt.

 

Reguleringskommisjonen, sammen med magistrat og bor­gerskap, avrnerket tomtene, gav gatene navn og hustomter nummer Den la byens borgere på hjerte at de ikke måtte bygge anderledes enn utstukket og efter den like linje. Enkelte eiendommer blev innløst, og måtte ikke bebygges, således ved sjøbodene og ved kirken. Hjellen var ikke med i denne regu­lering som anført, men den brant i 1682, og da blev den regu­lert efter ny reguleringskommisjon.

 

Man tør vel si at reguleringen i 1671 var byens første. Fra den har man gatenavn som har holdt sig like til vår tid. Det må antas at der nok har været gatenavn før, og de er vel oprettholdt, til eks. Kirkestrædet, Skistrædet o. s. v., men Kongensgate, Dronningsgate, Prinsensgate o. s. v., de er nok nye. Nummerne på husene er de samme som gjaldt like til byens brann i 1886, så man kan finne sedet for de forskjellige hus som nevnes i kildene.

 

 

Efter brannen i 1777 blev der også nedsatt en gateregule­ringskommisjon, som likesom reguleringskommisjonen i 1671 sløifet en del hus om blev innløst, bl. a. ved kirken og ved Mudringen Siste b1ev med tilstøtende ledige tomter bestemt å skulle være ubebygget og måtte ikke belastes med tømmeroplag el­ler lignende. Byens borgere skulde ha anledning til under brann der å henbringe sine effekter, da man hadde erfaring fra tidligere branner at effekter som var blitt reddet blev opbrent på det sted hvortil de var flyttet, dessuten var det hensynet til sjøbodene som gjorde sig gjeldende, at de ikke skulde ut­settes for ildsvåde.

 

Snipetorp nevnes også under denne reguleringen, men det var alene fjernelse av bislag etc., derfor må man gå ut fra at i et hvert fall den søndre del ikke er brent, og at husrekken må høre til byens eldste.

 

Ved senere brandanordning blev det også pålagt skib, beliggende ved bryggen, ikke å ha ild ombord, en bestemmelse som bestod til langt ut i det 19de århundrede, så mannskapene på skibene måtte op i byen når de skulde lage sig mat.

 

I takstasjonsforretningen av 1767 over byens hus nevnes en gate, Vandgaten, det er Brendelbakken, et smug som gikk fra Lundestrædet og ned til Hjellevannet og ikke lenger eksi­sterer efter brannen i 1886.

 

B. H. Løvenskjold nevner i sin Bratsberg amts beskrivelse av 1783 gatenes navn, han oplyser at en gate skal være sløifet, det må være efter brannen i 1777. Antagelig er det på Skog­eierbrukets tomt.

 

Mudringen, et navn som snart vil være en saga blott. Det er å anta at den er opstått ved at massene som blev opmudrer fra elven blev fylt op der. Efter sagbruksutviklingen fra midten av det 16de århundrede blev der bygget sagbruk tett i tett hele Eidet, og ved avfall fra disse blev elven opgrunnet. Her­over klages der, og spesielt har man en forestilling fra borgerskapet av 1682. Ennvidere har man kopi av et kart som er erhvervet fra det Kgl. Søkart Arkiv i Kjøbenhavn, hvorpå dypden i havnen er avlegt. Disse må åpenbart ha hørt sammen.

 

Dette kart er forøvrig bemerkelsesverdig som det viser at der ikke er broforbindelse mellem Klosterøen og Solum, men såvel for Damfoss som Laugfoss, og det stemmer også for­såvidt med H. B. Løvenskjolds oplysning i sin nevnte Bratsbergs beskrivelse at broen der er opført i 1688. Broen over Langfos oplyser Løvenskjolcl å være bygget 1640. På den annen side anfører Peder Claussen Friis, som var i Skien på herredsdagen i 1572 og senere i 1592, at «Gjemsø kloster er beliggende paa en Ø med besynderlig bro til fastlannet som findes muret under hver ende med ikke liden bekostning.»

 

Der har således været broforbindelse før den tid Løven­skjold nevner.

 

Broen må fra først av været opført av klosteret, som bestod til 1540, men vedlikehold har det senere skortet på.

 

Forbindelsen med Telemarken var fra den eldste tid over Gjeteryggen til Faret, hvorfra der roddes til inderst i Hjellen til Døleviken som stedet kaltes. Navnet skyldes åpenbart denne forbindelse med Telemarken.

 

I 1506 blev oprettet fergeforbindelse mellem Faret og Fartangen, idet det da var anlagt vei fra siste sted, til byen, hvad presten ikke var særlig begeistret over. Dette fergested ned­lagdes 1729, da det lyktes daværende amtmann Berg å utvirke tillatelse til for bøndene å bruke Klosterfossbroen mot at de skulde betale 24 riksd. 10 skill, til vedlikehold. Broen over Kosterfossen har såedes ikke været til almen benyttelse før den tid.

 

I Døleviken var der opkjørsel som benyttedes dels for opkjøring av tømmer til saghrukene, forinnen man fikk kjerratter, og dels for hentning av vann til husbruk og til brannslukning, inntil man i 1863 fikk vannverk. Byens myndigheter advarte derfor strengelig enhver belemring av adkomsten til vannet.

 

Der var forøvrig på flere steder lignende slep, således ved enden av Prinsensgate ved bryggevannet. Det het Fiskeslepet, idet fiskerne utenfra fjorden solgte sin fisk der og delvis trakk sine båter op, hvorfra de solgte fisken.

 

Ved Langbryggens nordre ende var et lignende slep. Det kan også oplyses at der ved dette og stedet nord og vestover ved bryggen oprinnelig hadde været påtenkt som plass for tol­lboden. Kartforretning blev avholdt, men stedet blev senere forlatt.

 

Grunnstenen for den nuværende tollbod blev nedlagt 5. mai 1859, og i det skrift som samtidig blev nedlagt med denne oplyses det at der allerede ved kgl. resol. av 5. april 1843 var nådigst befalt oprettet et eget tollkammer for Skien efter at kommunebestyrelsen hadde vedtat:t å overlate den til opførelsen fornødne grunn, med at underhandingene dessangå­ende hadde forhalet sakens endelige avgjørelse, hvortil fornødne midler allerede tidligere var bevilget. Videre heter det, at det første utkast var utført av stortingsmann avdøde stats­konduktør Hotter Bøttger i 1857, men senere gjennemgått og bearbeidet av ingeniør major Paul Thrane, som efter Bøttgers avgang, var antatt som bygningens arkitekt med assisanse av bestyreren av kanalanlegget ved Skien, ingeniørløitnant Thullin Thams. Som mestere ved bygningen var antatt: Murmester Aanesen, tømmermester Ole Brynhildsen og stenhugger An­dersen. Ved tollstedet var ansatt: Tollinspektør Anthon Scheel, tollkasserer I. A. Theiste, overtollbetjent Peder Fredsen, under­betjentene Holst, Andersen, Hagemann og Meyer. Rorskarlene:

John Pedersen, Iver Andersen, Jørgen Ditlefsen og Tobias Pe­dersen.

 

Skiens tollbod lå fra 1/10 1639 på Eidet (Skogeierbruket). Eiendommen blev da avkjøpt Jon Thomesøn for 1500 riksdaler. Den blev siden også anvendt som bolig for lensherren, som tidligere hadde bodd på Bratsherg. Senere fikk lensherren lov til å flytte til Gjemsø, da husene, såvel Bratsberg som den kgl. tollbod var så dårlige, spesielt hadde siste lidt meget av flom. Det var i 1655, og den gamle toIlbod blev året efter solgt.

 

Angående begravelsesplass for byen, så må det antas at området ved kirken har i den eldste tid været benyttet hertil, men kirken var jo bygget på en klippe, Bjørneskjær, så area­let har vært litet og ikke svært gunstig. P. A. Munch nevner i sin bok Det norske folks historie, at sysselmann i Skida syssel Thord Kalkale døde i Skien 1252 og visstnok blev begravet ved Skiens kirke.

 

Jonas Hansen oplyser at der ved gravning for vannled­ningen i 1863 østenfor kirken blev funnet spor efter begravelse.

 

Førnevnte P. C. Friis anfører i sin beskrivelse fra Skien, et kirken er bygget på en klippe og kan ingen der begraves, de har begravelsessted utenfor byen. Det er mot slutningen av det 16de århundrede hans uttalelse gjelder.

 

Det skal også forholde sig så, idet Skien skal ha hatt begravelsesplass ved Gjerpens kirke, nemlig elen søndre del av kirkegården mot prestegårdens hus. Nærmere kan der ikke nu oplyses om dette.

 

Biskop Jens Nilsøn beretter i 1578 om lagmann i Skien, prost Lauritzens begravelse fra Skien til Gjerpens kirke. Han gir en nøje beskrivelse av høitideligheten. Han blev begravet i Gjerpens kirke. Om dette har nogen forbindelse med at byen ikke hadde nogen kirkegård da, eller der var andre grunner tilstede, kan jeg ikke si. Efter beskrivelsen kan ikke Lauritzen ha bodd på Lagmandsgården, men i byen.

 

Man hadde jo også begravelser i Skiens gamle kirke. Pre­sident Markus Bärnholdt, der døde 1695, hadde familiegrav­kammer der. Platene fra kistene blev funnet efter brannen i 1886 og opbevares nu i fylkesmuseet.

 

Når Skiens gamle kirkegård fra nordre Brække blev tatt i bruk, foreligger der inntet.. Det eneste man vet er, at i 1839 var det eldste gravmonument der fra 1661, det var en jern­plate, navnet var uleselig. Gravmonumentene fra denne kirke­gård er nu flyttet til Brekkehaven. Hotter Bøttger var den som optok fortegnelsen over gravstedene.

 

Angående Lunde kirkegård optog Bøttger lignenede for­tegnelse, men ikke over gravmonumentene. Denne kirkegård betegnes av Hesselberg i 1732 som den nye.

 

I diplomene har man mange navn på gårdene i byen, men hvor de har ligget vet man ikke, ikke engang hvor herredagen blev holdt i 1613, da kong Christian den 4de var tilstede og presiderte. Herredsdagen behandlet en sak mot katolske prester for jesuitisk propaganda. De blev dømt fra kald, em­beds- og prestedrakt og fra alle deres midler, samt til forvisning, og om de senere blev funnet, skulde de miste sin hals. Nils P. Slangen i hans Christian 4des historie av 1749.

 

Ofte nevnts en Herrans gård, som åpenbart må ha været bopel for de høieste myndigheter.

 

Den kgl. tollbod på Eidet har åpenbart spilt en ikke liten rolle i byens liv. Den har i århundreder været bopel for lensherrer og andre stormenn. Men efter brannen i 1777 blev den efter henstilling til daværende eier fra gatereguleringskommi­sjonen truffet besluning om at den ikke senere skulde bebyg­ges. Eieren Hagerup gikk med på dette på grunn av dens fare for ildsvåde likeoverfor de tilstøtende sagbruk, så dermed var dens saga ute.

 

Til slutning må jeg komme tilbake til Kverndalsbekken, Lortebekk som den kaltes, i hvert fall for den nedre del. Rektor Coll har i Skien Telemarkens turistforenings årbok I anført at denne bekk antagelig oprinnelig har hett Skida og herfra skulde man ha oprinnelsen til byens navn. Det synes noget søkt dette å slutte fra Lortebekk til Skida, som en forfinelse av siste navn. At denne ubetydelige sildrebekk, som alene efter regn­vær og snesmeltning egentlig gav videre vann til at den skulde ha gitt. navn til elven og byen. Naturligere er det vel at elven er den som først har fått sitt navn, og det stemmer også forsavidt med B. H. Løvenkjolds oplysning i hans Bratsbergs bekrivelse, hvor han anfører at navnet på byen skriver sig fra elven Skiene som kommer fra Nordsjø. Også andre enn Lø­venskjoid, og før ham, har gitt samme forklaring. Som analogi kan nevnes at man i Hiterdal har ved Tinnelvens utløp i Hiter­daisvannet gården Tinne ved dens utløp i Hiterdalsvannet.

 

Colls anførsel skulde ikke være så særlig å hefte sig ved, hvis ikke professor O. Rygh i sin bok gårdsnavn i Bratsberg har optatt den under gården Lund, hvor han anfører at den nu overbyggede bekk tidligere skal ha hett Skibekken, og at navnet skulde finnes på et gammelt kart,. Anførelsen får for det første en ganske anderledes bestemt form, men dernæst må anførselen at navnet skulde være funnet på et gammelt kart, såvidt jeg vet., være ganske uriktig, idet der ikke er andre karter enn kartet av 1796, der blev optatt det år av det norske jegerkorps’ offiserer, og foræret byen ved deres avreise som takk for god mottagelse, samt 2 karter av 1835 og 1848, men på disse finnes ikke antydning til noget, sådant navn.

 

Da jeg ikke har sett at nogen har tatt, til gjenmæle mot Ryghs anførsel, har jeg benyttet anledningen til å ta det op nu.

 

Riktigst er det vel at navnet Skida har været navnet på en gård, og Rygh nevner flere gårder i flere distrikter av navn Skida eller lignende.

 

Jeg benytter også anledningen til å opta en annen sak, idet jeg minner om at kaldsboken fra presten Hesselhergs tid er bortkommet.. Den var i prestens arkiv i 1889, og må være utlånt, eller på annen måte være kommet vekk. Der burde gjøres hvad der kan for å få den igjen, da det er et interessant aktstykke.

 

Meget av hvad er optatt i nærværende artikkel er hentet fra adjunkt Jonas Hansen, rektor Coll og overlærer Schneider. Om jeg i et par punkter har tatt avstand fra mine gamle lærere Hansen og Coll, må jeg yde dem all mulig honnør for deres arbeide med innsamling av materiale fra den gamle bys siste tid.

 



[1] Taterbakgaten gikk nogenlunde som Prinsessegaten nu, fra brannstasjonen til Norges Bank.